Nå begynner det å hauge seg opp med filmer jeg har lyst til å se. I kveld tar jeg med mamma på King Kong. Deretter har jeg lyst til å få sett følgende:
Akk ja, nå er det buss og apostlenes hester som gjelder. Bilen min har bestemt seg for ikke å starte igjen. Den vil helst ikke slippe meg inn en gang. I går kom jeg tilbake fra Halden og det samme skjedde som sist — jeg trykket på knappen for å åpne bilen, men i stedet begynte alarmen å ule forsiktig og bilen var like låst. Ikke gikk det å låse opp bilen med nøkkel heller, men det har jo ikke så mye for seg å sitte i en bil som ikke flytter seg fra punkt A.
Dermed var det å ta benene fatt og gå hjemover. Men det virket ikke så inspirerende å gå hjem for å sitte der og sture heller, så jeg fant ut at jeg like godt kunne ta en tur på kino. I køen for å hente billett til Narnia traff jeg Lars-Ivar og Tommy som hadde tenkt å se Kinamann. Den hadde jeg såvidt hørt om, men som det heter: Narnia har dere alltid hos dere, og derfor ble jeg like godt med på laget.
Kinamann viste seg å være en dansk feelgood-film om Keld, en blikkenslager som stort sett sier «Jo...» når noen spør ham om noe. Når konen vil dra fra ham, har han ikke stort å si, selv om han gjør noen tafatte forsøk på å få henne tilbake. Han begynner å spise middag hver kveld på den kinesiske grillen tvers over gaten. Innehaveren trenger først hjelp med noen rør som springer lekk og senere lurer han på om Keld kan hjelpe søsteren hans. Fra da av baller det på seg. En morsom og veldig koselig film, bedre enn Narnia i følge Lars-Ivar.
Jeg glemte å si at bilverkstedet ikke får sett på alarmen før 2. januar.
Fortsatt god jul, dere! Nå er jeg tilbake fra en veldig koselig julefeiring i Uppsala. Og ja, jeg fikk sykkelhjelm til jul. Imidlertid fikk jeg også et hjul mindre på sykkelen min mens den sto parkert ved jernbanen, derfor vil det kanskje drøye noe før jeg får brukt hjelmen (det kan hende dét drøyer til etter luesesongen uansett). Til overmål hadde den frekke hjultyven skrudd av den holderen til sykkellyset på styret og tatt med seg den også.
Det var ikke mer enn 4 grader i huset da jeg kom hjem, men det tar heldigvis ikke så lang tid å varme opp huset med vifte- og Jøtul-ovnene på kjøkkenet.
Merk forøvrig hvordan jeg har vært flink og avholdt meg fra ordspill i dette oppslaget.
Det var litt dårlig vær i morges, men jeg var som vanlig litt sent ute og måtte derfor sykle til jernbanen i stedet for å ta bilen. Selv om det er litt risikabelt å sykle når det er snø, hadde jeg ikke ventet å nesten bli påkjørt. Det vil si, det var jeg som var ca en halv meter i fra å kjøre i siden på en møtende bil som svingte inn rett foran meg.
Mine eminente forbremser reddet meg fra å treffe bilen, og min velutviklede balansesans reddet meg fra å ramle overende selv om sykkelen steilet på forhjulet. Kjære tid! sa jeg irritert. Bilen jeg holdt på å treffe, kjørte litt videre inn på veien den skulle, men i den grad en bil kan se nølende ut, gjorde den nettopp det. Jeg hadde dog ikke tid til å vente på noen unnskyldning og syklet raskt videre.
Det ble ikke mer dramatikk på veien til toget, bortsett fra at bakbremsen begynte å subbe inntil felgen. Da jeg kom frem, fant jeg ut at det var fordi hurtiglåsen til bakhjulet hadde løsnet. Aha, det er lett å fikse, tenkte jeg og gikk for å vente på toget. Tilbake igjen fra Halden etter jobb, ble jeg overrasket både over at jeg hadde latt sykkelen stå ulåst og at ingen hadde tatt den. Jernbanen er et risikabelt sted å ha sykler (og biler) i utgangspunktet, så jeg synes jeg var ganske heldig.
Siden jeg nettopp har blitt voksen, innser jeg at det hadde vært riktigere av meg å si til den uoppmerksomme bilisten at det gikk bra (og gi ham/henne en sjans til å si unnskyld) før jeg syklet videre. Og for dere som ikke helt tror på at jeg er blitt voksen, vil jeg bevise det ved herved å ønske meg sykkelhjelm til jul.
Kom på noe her om dagen som kunne vært morsomt å gjøre.
:Dagbladet.no resirkulerer gamle innlegg til :Sterke meninger, og jammen dukket det ikke opp et innlegg jeg skrev for å få en CD for noen år siden. Tror nesten det må ha vært sommeren 1998.
Til den det måtte angå: Å pakke opp zip-filer med Windows XP Utforsker går veldig tregt.
Jeg har nettopp foretatt en måling, og det tar ca. tre ganger så lang tid som med med et annet zip-program (jeg sammenlignet med unzip i Cygwin). Nyttig å vite hvis du av og til må pakke opp zip-filer i størrelsesorden 50-100 MB og oppover.
For spesielt interesserte: Testgrunnlaget var en zip-fil på 270 MB. Det tok 9:48 minutter direkte i Windows XP og 3:25 minutter med unzip.
For dere som syntes det var helt uinteressant: Gå direkte til denne videoen av en ordentlig hjelpsom gentlemann.
Som politiker er det vanlig at jeg drar rett fra jobben og på ett eller annet møte. Det kan være slitsomt og/eller kjedelig, men i går var det en ordentlig opptur. Kl. 1818 (merk tiden) var det treff med Parkvesenet, en nettverksorganisasjon for kultur og kreativ næring. Noe trøtt dukket jeg opp på St. Croix og kjøpte meg et stykke sjokoladekake til middag. Ikke helt vellykket, men ihvertfall døyvet det sulten.
Men til saken: Parkvesentreffet var forsåvidt interessant nok, men etterpå var det konsert med bandet Cacadou, og for en gjeng. Alle seks på scenen bydde voldsomt på seg selv og hadde det veldig festlig. Jeg kan ikke helt si hvilken genre musikken hører inn under, men tja... seilskuterock gir muligens passende assosiasjoner. Uansett, det svinger veldig, og det går an å høre musikken på websiden deres. Bare merk at studioinnspillingene absolutt ikke yter låtene rettferdighet. De er langt kulere og mer energiske live. Bandet byttet til stadighet om på hvem som spilte hva. I løpet av konserten hadde ihvertfall tre av dem spilt bass, og trommeslageren spilte ved et tilfelle trommer og trekkspill samtidig. Høydepunkt: Låten fra C64-spillet Ghosts'n'Goblins. Neste gang Cacadou er i Fredrikstad, er jeg også på plass.
Frelsesarmeen er i vinden etter å ha degradert en offiser som lever i samboerskap uten å være gift (smør på flesk, men poenget mitt er at jeg antar at de ville gjort det samme uavhengig av offiserens legning), og nå vil ikke Ravi og Madrugada spille for dem.
Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen: "- Så lenge Frelsesarmeen driver med homohets, så deler de ikke ut bare tepper og suppe, men også skyldfølelse og skam, sier Ravi til Dagbladet. (...)
- Vi [Madrugada] støtter Frelsesarmeens arbeid, men ikke deres syn i denne saken. Vi kan ikke spille under deres parole. Det føles ikke riktig."
Kaizers snakker ut: - Mitt poeng var at tross alt så utgjør de (homofile, red. anm.) en ressursterk, velutdanna gruppe med folk i veldig sentrale posisjoner som er velartikulert og får sitt syn frem.Jeg holder en knapp på Kaizers og nå er jeg ikke så misfornøyd med at jeg ikke kommer meg på Madrugadakonsert i morgen. Frelsesarmeen kan jo få pengene istedet.
- Hvis de narkomane hjemløse hadde hatt like flinke representanter, så tror jeg det hadde vært vanskelig å ta så lett stilling i denne debatten, sier han.
Da jeg gikk i barnehagen, leste jeg om geitekillingen som kunne telle til ti. Fra da og helt til nå, mer enn 20 år senere, har jeg lurt på hva det egentlig hjalp at killingen kunne telle. De var jo bare ti dyr som trengte å være med i båten uansett, og det ville ikke gjøre noen forskjell om de ble telt.
Nå har jeg gjort litt research (dvs. lest historien en gang til), og funnet ut at poenget var at hanen ble redd for at båten skulle synke når de kom ut på dypet, men ble beroliget av at geitekillingen kunne telle at de ikke var for mange i båten.
Noen av mine lesere vil nå påstå at jeg er utrolig treg som ikke har forstått det før nå, men jeg mener fremdeles det er noe galt med hele eventyret. Jeg mener hanen var en utrolig dum skipper og langt i fra noen Arkimedes. Han mente at båten bare hadde plass til ti passasjerer, enten de var kyr eller katter. Og enda verre: han skjønte ikke at når båten først klarte å bære alle ombord uten å synke, ville den fortsette med det selv om vannet ble dypere.
Det sier litt om hvor enkelt det er å skrive barnebøker. Her snakker vi om en bok med et syltynt plot, som selv en seksåring kan gjennnomskue, om en hane som må ha fått skippersertifikatet sitt sammen med Røkke, og likevel har Prøysen altså skrevet en klassiker.
Jeg har ved et lykketreff kommet over dette lille stykket fra 1929. Også da var det noen som kjempet en kamp for å opprettholde familien som samfunnets viktigste institusjon. Jeg synes G.K. Chesterton overgår Djupedal. Jeg burde kanskje ha plukket ut noen godbiter fra stykket istedet for å legge ut hele, men det har jeg ikke tid til nå. Startsperren har gjort min bil til en ustabil, og jeg må dra til jernbanen og se om den virker igjen, eventuelt skaffe meg skyss til Sara Jensens fødselsdagsselskap (gratulerer!).
THE DRIFT FROM DOMESTICITY
IN the matter of reforming things, as distinct from deforming them, there is one plain and simple principle; a principle which will probably be called a paradox. There exists in such a case a certain institution or law; let us say for the sake of simplicity, a fence or gate erected across a road. The more mod-ern type of reformer goes gaily up to it and says, "I don't see the use of this; let us clear it away."
To which the more intelligent type of reformer will do well to answer:
"If you don't see the use of it, I certainly won't let you clear it away. Go away and think. Then, when you can come back and tell me that you do see the use of it, I may allow you to destroy it."
This paradox rests on the most elementary common sense. The gate or fence did not grow there. It was not set up by somnambulists who built it in their sleep. It is highly improbable that it was put there by escaped lunatics who were for some reason loose in the street. Some person had some rea-son for thinking it would be a good thing for somebody. And until we know what the reason was, we really cannot judge whether the reason was reason-able. It is extremely probable that we have overlooked some whole aspect of the question, if something set up by human beings like ourselves seems to be entirely meaningless and mysterious. There are reformers who get over this difficulty by assuming that all their fathers were fools; but if that be so, we can only say that folly appears to be a hereditary disease. But the truth is that no-body has any business to destroy a social institution until he has really seen it as an historical institution. If he knows how it arose, and what purposes it was supposed to serve, he may really be able to say that they were bad purposes, or that they have since become bad purposes, or that they are purposes which are no longer served. But if he simply stares at the thing as a sense-less monstrosity that has somehow sprung up in his path, it is he and not the traditionalist who is suffering from an illusion. We might even say that he is seeing things in a nightmare. This principle applies to a thousand things, to trifles as well as true institutions, to convention as well as to conviction. It was exactly the sort of person, like Joan of Arc, who did know why women wore skirts, who was most justified in not wearing one; it was exactly the sort of person, like St. Francis, who did sympathise with the feast and the fireside, who was most entitled to become a beggar on the open road. And when, in the general emancipation of modern society, the Duchess says she does not see why she shouldn't play leapfrog, or the Dean declares that he sees no valid canonical reason why he should not stand on his head, we may say to these persons with patient benevolence:
"Defer, therefore, the operation you contemplate until you have realised by ripe reflection what principle or prejudice you are violating. Then play leapfrog and stand on your head and the Lord be with you."
Among the traditions that are being thus attacked, not intelligently but most unintelligently, is the fundamental human creation called the Household or the Home. That is a typical thing which men attack, not because they can see through it, but because they cannot see it at all. They beat at it blindly, in a fashion entirely haphazard and opportunist; and many of them would pull it down without even pausing to ask why it was ever put up. It is true that only a few of them would have avowed this object in so many words. That only proves how very blind and blundering they are. But they have fallen into a habit of mere drift and gradual detachment from family life; something that is often merely accidental and devoid of any definite theory at all. But though it is accidental it is none the less anarchical.
And it is all the more anarchical for not being anarchist. It seems to be largely founded on individual irritation; an irritation which varies with the individual. We are merely told that in this or that case a particular temperament was tor-mented by a particular environment; but nobody even explained how the evil arose, let alone whether the evil is really escaped. We are told that in this or that family Grandmamma talked a great deal of nonsense, which God knows is true; or that it is very difficult to have intimate intellectual relations with Un-cle Gregory without telling him he is a fool, which is indeed the case. But no-body seriously considers the remedy, or even the malady; or whether the ex-isting individualistic dissolution is a remedy at all. Much of this business be-gan with the influence of Ibsen, a very powerful dramatist and an exceedingly feeble philosopher. I suppose that Nora of THE DOLL'S HOUSE was in-tended to be an inconsequent person; but certainly her most inconsequent action was her last. She complained that she was not yet fit to look after chil-dren, and then proceeded to get as far as possible from the children, that she might study them more closely.
There is one simple test and type of this neglect of scientific thinking and the sense of a social rule; the neglect which has now left us with nothing but a welter of exceptions. I have read hundreds and thousands of times, in all the novels and newspapers of our epoch, certain phrases about the just right of the young to liberty, about the unjust claim of the elders to control, about the conception that all souls must be free or all citizens equal, about the absurdity of authority or the degradation of obedience. I am not arguing those matters directly at the moment. But what strikes me as astounding, in a logical sense, is that not one of these myriad novelists and newspaper-men ever seems to think of asking the next and most obvious question. It never seems to occur to them to enquire what becomes of the opposite obligation. If the child is free from the first to disregard the parent, why is not the parent free from the first to disregard the child? If Mr. Jones, Senior, and Mr. Jones, Junior, are only two free and equal citizens, why should one citizen sponge on another citizen for the first fifteen years of his life? Why should the elder Mr. Jones be ex-pected to feed, clothe and shelter out of his own pocket another person who is entirely free of any obligations to him? If the bright young thing cannot be asked to tolerate her grandmother, who has become something of a bore, why should the grandmother or the mother have tolerated the bright young thing at a period of her life when she was by no means bright? Why did they laboriously look after her at a time when her contributions to the conversation were seldom epigrammatic and not often intelligible? Why should Jones Sen-ior stand drinks and free meals to anybody so unpleasant as Jones Junior, especially in the immature phases of his existence? Why should he not throw the baby out of the window; or at any rate, kick the boy out of doors? It is ob-vious that we are dealing with a real relation, which may be equality, but is certainly not similarity.
Some social reformers try to evade this difficulty, I know, by some vague no-tions about the State or an abstraction called Education eliminating the paren-tal function. But this, like many notions of solid scientific persons, is a wild il-lusion of the nature of mere moonshine. It is based on that strange new su-perstition, the idea of infinite resources of organisation. It is as if officials grew like grass or bred like rabbits. There is supposed to be an endless supply of salaried persons, and of salaries for them; and they are to undertake all that human beings naturally do for themselves; including the care of children. But men cannot live by taking in each other's baby-linen. They cannot provide a tutor for each citizen; who is to tutor the tutors? Men cannot be educated by machinery; and though there might be a Robot bricklayer or scavenger, there will never be a Robot schoolmaster or governess. The actual effect of this theory is that one harassed person has to look after a hundred children, in-stead of one normal person looking after a normal number of them. Normally that normal person is urged by a natural force, which costs nothing and does not require a salary; the force of natural affection for his young, which exists even among the animals. If you cut off that natural force, and substitute a paid bureaucracy, you are like a fool who should pay men to turn the wheel of his mill, because he refused to use wind or water which he could get for noth-ing. You are like a lunatic who should carefully water his garden with a water-ing-can, while holding up an umbrella to keep off the rain.
It is now necessary to recite these truisms; for only by doing so can we begin to get a glimpse of that REASON for the existence of the family, which I be-gan this essay by demanding. They were all familiar to our fathers, who be-lieved in the links of kinship and also in the links of logic. To-day our logic consists mostly of missing links; and our family largely of absent members. But, anyhow, this is the right end at which to begin any such enquiry; and not at the tail-end or the fag-end of some private muddle, by which Dick has be-come discontented or Susan has gone off on her own. If Dick or Susan wish to destroy the family because they do not see the use of it, I say as I said in the beginning; if they do not see the use of it, they had much better preserve it. They have no business even to think of destroying it until they have seen the use of it.
But it has other uses, besides the obvious fact that it means a necessary so-cial work being done for love when it cannot be done for money; and (one might almost dare to hint) presumably to be repaid with love since it is never repaid in money. On that simple side of the matter the general situation is easy to record.
The existing and general system of society, subject in our own age and industrial culture to very gross abuses and painful problems, is nevertheless a normal one. It is the idea that the commonwealth is made up of a number of small kingdoms, of which a man and a woman be-come the king and queen and in which they exercise a reasonable authority, subject to the common sense of the commonwealth, until those under their care grow up to found similar kingdoms and exercise similar authority. This is the social structure of mankind, far older than all its records and more universal than any of its religions; and all attempts to alter it are mere talk and tomfoolery.
But the other advantage of the small group is now not so much neglected as simply not realised. Here again we have some extraordinary delusions spread all over the literature and journalism of our time. Those delusions now exist in such a degree that we may say, for all practical purposes, that when a thing has been stated about a thousand times as obviously true, it is almost certain to be obviously false. One such statement may be specially noted here. There is undoubtedly something to be said against domesticity and in favour of the general drift towards life in hotels, clubs, colleges, communal settlements and the rest; or for a social life organised on the plan of the great commercial systems of our time. But the truly extraordinary suggestion is of-ten made that this escape from the home is an escape into greater freedom. The change is actually offered as favourable to liberty.
To anybody who can think, of course, it is exactly the opposite.
The domestic division of human society is not perfect, being human. It does not achieve complete liberty; a thing somewhat difficult to do or even to de-fine. But it is a mere matter of arithmetic that it puts a larger number of people in supreme control of something, and able to shape it to their personal liking, than do the vast organisations that rule society outside; whether those sys-tems are legal or commercial or even merely social. Even if we were only considering the parents, it is plain that there are more parents than there are policemen or politicians or heads of big businesses or proprietors of hotels. As I shall suggest in a moment, the argument actually applies indirectly to the children as well as directly to the parents. But the main point is that the world OUTSIDE the home is now under a rigid discipline and routine and it is only inside the home that there is really a place for individuality and liberty. Any-one stepping out of the front-door is obliged to step into a procession, all go-ing the same way and to a great extent even obliged to wear the same uni-form. Business, especially big business, is now organised like an army. It is, as some would say, a sort of mild militarism without bloodshed; as I should say, a militarism without the military virtues. But anyhow, it is obvious that a hundred clerks in a bank or a hundred waitresses in a teashop are more regimented and under rule than the same individuals when each has gone back to his or her own dwelling or lodging, hung with his or her favourite pic-tures or fragrant with his or her favourite cheap cigarettes. But this, which is so obvious in the commercial case, is no less true even in the social case. In practice, the pursuit of pleasure is merely the pursuit of fashion. The pursuit of fashion is merely the pursuit of convention; only that it happens to be a new convention. The jazz dances, the joy rides, the big pleasure parties and hotel entertainments, do not make any more provision for a REALLY independent taste than did any of the fashions of the past. If a wealthy young lady wants to do what all the other wealthy young ladies are doing, she will find it great fun, simply because youth is fun and society is fun. She will enjoy being modern exactly as her Victorian grandmother enjoyed being Victorian. And quite right too; but it is the enjoyment of convention, not the enjoyment of lib-erty. It is perfectly healthy for all young people of all historic periods to herd together, to a reasonable extent, and enthusiastically copy each other. But in that there is nothing particularly fresh and certainly nothing particularly free. The girl who likes shaving her head and powdering her nose and wearing short skirts will find the world organised for her and will march happily with the procession. But a girl who happened to like having her hair down to her heels or loading herself with barbaric gauds and trailing garments or (most awful of all) leaving her nose in its natural state- she will still be well advised to do these things on her own premises. If the Duchess does want to play leap frog, she must not start suddenly leaping in the manner of a frog across the ballroom of the Babylon Hotel, when it is crowded with the fifty best couples professionally practising the very latest dance, for the instruction of society. The Duchess will find it easier to practise leap frog to the admiration of her intimate friends in the old oak-panelled hall of Fitzdragon Castle. If the Dean must stand on his head, he will do it with more ease and grace in the calm atmosphere of the Deanery than by attempting to interrupt the programme of some social entertainment already organised for philanthropic purposes.
If there is this impersonal routine in commercial and even in social things, it goes without saying that it exists and always must exist in political and legal things. For instance, the punishments of the State must be sweeping gener-alisations. It is only the punishments of the home that can possibly be adapted to the individual case; because it is only there that the judge can know anything of the individual. If Tommy takes a silver thimble out of a work-basket, his mother may act very differently according as she knows that he did it for fun or for spite or to sell to somebody, or to get somebody into trou-ble. But if Tomkins takes a silver thimble out of a shop, the law not only can but must punish him according to the rule made for all shoplifters or stealers of silver. It is only the domestic discipline that can show any sympathy or es-pecially any humour. I do not say that the family always does do this; but I say that the State never ought to attempt it. So that even if we consider the parents alone as independent princes, and the children merely as subjects, the relative freedom of the family can and often does work to the advantage of those subjects. But so long as the children are children, they will always be the subjects of somebody. The question is whether they are to be distributed naturally under their natural princes, as the old phrase went, who normally feel for them what nobody else will feel, a natural affection. It seems to me clear that this normal distribution gives the largest amount of liberty to the largest number of people.
My complaint of the anti-domestic drift is that it is unintelligent. People do not know what they are doing; because they do not know what they are undoing. There are a multitude of modern manifestations, from the largest to the small-est, ranging from a divorce to a picnic party. But each is a separate escape or evasion; and especially an evasion of the point at issue. People ought to de-cide in a philosophical fashion whether they desire the traditional social order or not; or if there is any particular alternative to be desired. As it is they treat the public question merely as a mess or medley of private questions. Even in being anti-domestic they are much too domestic in their test of domesticity. Each family considers only its own case and the result is merely narrow and negative. Each case is an exception to a rule that does not exist. The family, especially in the modern state, stands in need of considerable correction and reconstruction; most things do in the modern state. But the family mansion should be preserved or destroyed or rebuilt; it should not be allowed to fall to pieces brick by brick because nobody has any historic sense of the object of bricklaying. For instance, the architects of the restoration should rebuild the house with wide and easily opened doors, for the practice of the ancient virtue of hospitality. In other words, private property should be distributed with suffi-ciently decent equality to allow of a margin for festive intercourse. But the hospitality of a house will always be different from the hospitality of a hotel. And it will be different in being more individual, more independent, more inter-esting than the hospitality of a hotel. It is perfectly right that the young Browns and the young Robinsons should meet and mix and dance and make asses of themselves, according to the design of their Creator. But there will always be some difference between the Browns entertaining the Robinsons and the Robinsons entertaining the Browns. And it will be a difference to the advan-tage of variety, of personality, of the potentialities of the mind of man; or, in other words, of life, liberty and the pursuit of happiness.
Krever bordbønn-stopp: "Kunnskapsministeren er krystallklar på at bordbønn ikke skal skje i regi av en offentlig skole.Jeg må si jeg savner KrF i regjering.
- Norsk skole skal ikke være forkynnende. Den skal være inkluderende. Bordbønn er ikke i tråd med hvordan norsk skole skal være, konstaterer Djupedal."
Den som har ører, han høre!
Noe er galt med ærodynamikken i mitt venstre øre. Når jeg sykler, kan det pipe og hvine som de gamle Volvoene gjorde, og i morges, like før Floa, laget det til overmål forskjellige toner. Det ønsker jeg ikke å finne meg i, for det har aldri vært* meningen at øret skal lage sine egne lyder!
*) Den oppmerksomme leser merker sikkert det helt umotiverte og utilsiktede ordspillet, ”Harald riv ert”.
Usj. Klokken er ikke mer enn halv fem, og det er allerede mørkt ute. Om kort tid vil alt dagslys komme mens jeg sitter på kontoret, bortsett fra i helgene hvor det vil komme fra bak et skylag mens jeg prøver å innhente ukens tapte søvn. Jeg tror jeg skal gå i dvale.
La meg i anledning årstiden resitere et dikt av Karsten Isachsen (antagelig):
Det er høst, det er trist uten trøst,Oppdatering: I farten hadde jeg feilsitert diktet noe. Nå er det riktigere (mer pessimistisk og morsommere).
like trøstesløst høsttrist som sist høst.
Og om en stakket frist blir det tele og frost
og ingen taletrost å søke trøst hos,
og min egen røst blir til rustent høsthost.
Da jeg gikk til kontoret i dag morges, havnet jeg et par meter bak en dame som gikk omtrent like fort som jeg. Siden jeg vanligvis går ganske fort, passerer jeg som regel folk hvis jeg kommer såpass nærme, men ikke idag. Vi holdt samme hastighet, og det har jeg tvangstanker mot. Enda verre var det at da jeg etter en stund slakket av for at hun skulle gå fra meg, så satte hun hastigheten ned også. Utrolig slitsomt.
(Å dytte henne ut i Iddefjorden ville være å overreagere, så jeg økte farten igjen og gikk forbi henne.)
William Gibson har sagt "Fremtiden er nå", og det er allerede noen år siden. Fremtiden er ihvertfall over oss, og det er et klart endetidstegn at:
far skal lenke til sønn og sønn til far, mor til datter og datter til mor, svigermor til svigerdatter og svigerdatter til svigermorMin bror Lars har opprettet en blogg, Utlending i verden, og min fetter Simon har også meldt seg inn i klubben.
I dag har jeg vært en tur innom Cathrine og Erik Lund og hilst på deres 1 måned gamle sønn, Isak. Han skal ha skryt for å være en utrolig sympatisk kar. Det er ikke mange barn på den alderen som har ligget så lenge på fanget mitt uten å bli misfornøyd.
Forresten har jeg hatt en drøm om familien Lund som jeg syntes var direkte pinlig da jeg våknet. Nå har jeg imidlertid fortalt den til dem, så nå er det bare morsomt.
Jeg drømte at jeg var hjemme på Selbak, og Cathrine og Erik kom innom for å vise frem sin førstefødte. Da jeg tittet inn i bilen deres, ble jeg aller først overrasket over at de hadde fått seg to pyreneerhunder. I et barnesete foran i bilen lå Isak, og da jeg kom nærmere, ble jeg enda mer overrasket over å se at han var en valp.
"Så søt han er," sa jeg og lot som ingenting. Men jeg var egentlig pinlig berørt og turte ikke spørre om hvordan det kunne ha seg at Cathrine hadde født en hund.
Flere rare drømmer i tegneserieform finnes hos Slow Wave.
Videoen til Sarah McLachlans sang, World on Fire, kostet ca. 150.000 dollar, men nesten alle pengene som vanligvis ville gått til produksjon ble i stedet brukt på helt andre ting. Her er et par bilder fra videoen, som forøvrig består av Sarah sittende med en gitar på en stol.
(Via Creating Passionate Users.)
I natt stiller vi klokken igjen, og jeg har tradisjon for å ta frem min gamle kampsak rundt disse tider: innføringen av Dag-dagen. Under følger det originale leserbrevet, først publisert i Fredriksftad Blad 27. oktober 1998. Siden har det ligget til beskuelse på internettet og blitt fremført et antall ganger i KrFU-sammenheng.
Refleksjoner over sommertid og vintertid
Jeg tenkte litt på dette med sommertid og vintertid her på søndag. Nå som vi hadde overgang til vintertid, fikk vi en time ekstra å sove på, eller hva man nå måtte ønske å bruke en time til.
Det syntes jeg var svært behagelig, i motsetning til overgangen mellom vintertid og sommertid. Der mister vi jo en time.
Så jeg tenkte at det skulle vært slik hver gang, altså at man fikk en time hver gang man stilte om klokken. Planen er som følger: Vi gjør året en dag kortere, og 24 ganger i året stiller vi klokken en time tilbake. To ganger i måneden får vi altså en time ekstra, til prisen av en dag.
Den blir dermed en slags ekstra feriedag, i likhet med Gro-dagen, og det har vi bare godt av.
Jeg foreslår at vi kaller den for Dag-dagen.
Hobbynumeriker Dag Høidahl
Hjelp Pakistan
For et par uker siden var det et jordskjelv i Kashmir i Pakistan. Noen som husker det? Man hører ikke like mye om det på nyhetene lenger, men det er fremdeles ca. 3 millioner mennesker som har et kjempeproblem denne vinteren. De mangler husly. Dette går det an å gjøre noe med. Takket være oppfinnelsen som kalles penger, er det mulig for deg og meg indirekte å bytte vårt arbeid mot varer og tjenester, selv i det fjerne og derfor også primitive Kashmir.
Jeg tipper alle leserne av denne blogg har råd til å avse ihvertfall en tusenlapp hver. Det finnes et antall organisasjoner som kan utføre arbeidet. Jeg vet ikke hvordan man gir penger til FN, men Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og faktisk også Livets Ord (husk å merke gaven) er bra organisasjoner som tar imot penger og omsetter dem til hjelp.
- Ekteskapet en medie-jippo - Dagbladet.no: "Ekteskapet med Renate Barsgård er bare en mediejippo, og rollen som narr i media har han valgt selv, sier Sven O. Høiby"Hah. Var det ikke det jeg tenkte. Dette viser at Sven O. egentlig er et geni, eller ihvertfall smart nok til å tjene en god slant. Det er ganske meningsløst å irritere seg over at han stadig dukker opp i Se og Hør, men likevel lese bladet (for å se hva han har funnet på nå). Denslags kritikk fører jo bare til at Se og Hør selger mer, og både de og Sven O. gråter nok hele veien til banken.
Uppsala lørdag. Nerden i meg synes det er like gøy hver gang han ser en minibank med dataproblemer. 
Forrige post ble kommentert av en viss "Oles blogg", og jeg med flere ble usikre på hvem denne Ole kunne være. Et øyeblikk lurte jeg på om det var noen utenfor min krets av bekjente som hadde forvillet seg inn på denne blogg og funnet det for godt å presisere at kaffe gjør en tur i hagen komplett.
Men hadde jeg vært oppdatert på hva som skjer i Cyberspace, hadde jeg ikke begått denne misforståelse. Ole som står bak Oles blogg er ingen ringere enn min fetter Ole Johnny Høidahl. Snart er hele slekten på nett!
Lysterapi! Nå merker jeg at dagene begynner å bli mørke, og da er det faktisk deilig å rake løv. Vanligvis skyr jeg hagearbeid, men en lørdag med skyfri himmel og behagelig temperatur midt i oktober skal man ikke kaste bort inne. Tre timer ute i solen gjør at både humøret og hagen blir lysere.
Det er ikke meningen med stemorsblomster nå, er det vel?
Rune og Linda stilte frivillig opp som mine støttespillere på kino etter å ha feiret sin mor. (Gratulerer med dagen, Liv-Runa!) Og det gikk bra. Vi satt og lo jevnt gjennom hele filmen. Tettpakket med ordspill, artige detaljer, referanser til andre filmer etc. etc. i tillegg til de som vanlig kule figurene og et festlig plot.
Fornøyd, nå.
I morgen kl. 1945 er det première på Wallace and Gromit and the Curse of the Were-Rabbit på Fredrikstad Kino. Dette er en film jeg har ventet på siden Chicken Run, og nå gruer jeg meg. Hvordan kan en film nå opp til fem års forventninger? Det må bare ende med skuffelse. For å vite minst mulig om filmen på forhånd, har jeg unngått alle trailere og anmeldelser, og det øker antagelig bare fallhøyden enda mer. Det er nesten så jeg lurer på om det beste er å la være å se den.
Noen som blir med imorgen?
Jeg må si. Det har kommet som en overraskelse på meg og sikkkert de aller fleste at det i år er IKEA som blir tildelt Nobels fredspris. Mer anerkjente kandidater har jo vært Bono og det internasjonale atomenergibyrået, men så går altså en av verdens mest suksessrike bedrifter av med seieren. I ettertid må jeg innrømme at det er et klokt valg. Med IKEA-katalogen, som finnes i nær sagt alle hjem, distribueres Ingvar Kamprads budskap om fred i hjemmene til hele verden. Hvem er det som kan nekte for at husfred er den mest grunnleggende form for fred? Og vi som tenkte at compact living handlet om å få plass til alt i en liten leilighet på Østkanten åpner nå øynene opp for et allmenngyldig prinsipp som kan bringe ro til Midtøsten.
Gratulerer, IKEA!
Hvis du skal til Nord-Irland, har jeg et par tips som egentlig burde være veldig selvsagte, men som ihvertfall jeg kunne trengt likevel.
Bruk og vask-samfunnet: En flengende kritikk av den egoistiske trenden med å bruke forbruksvarer på nytt og på nytt, mens fattige, potensielle fabrikkarbeidere står i arbeidsledighetskø.
Lotto -- veldedighet i fåreklær: Du kan spille med god samvittighet! Den ene halvparten av pengene går til idrett og kultur, den andre hjelper vanlige middelklassefolk ut av uføret.
Liv har tatt en tur hjemom og ønsket seg en tur på kino. Jeg leverte varene, og det med høy kvalitet. Vi kan anbefale Crash. Han som spilte hovedrollen i Hotel Rwanda spilte i denne også. Kvalitetstegn eller tilfeldighet?
Her om dagen vurderte jeg å skaffe meg en iPod Nano, men fikk en veldig ubehagelig overraskelse med strømregningen. Men jeg har funnet instruksjoner til å lage meg en billig utgave.
...heter en webside laget av en svensk kunstner og feminist, Joanna Rytel. Hun har gjennomgått to aborter selv og ville ha "En plats för et farväl från en mamma/pappa som inte kunde bli det just nu..." Hun er for fri abort og føler ingen skyld etter inngrepene, men mener at de som gjør det er blitt påført den skylden av samfunnet.
Slik forklarer hun alle de triste hilsenene som er lagt igjen på www.abortkyrkogard.com til de ufødte barna. Her fremkommer følelsene til de som har fått utført en abort, og det kan trengs både for dem selv og for en abortdebatt som har lett for å gå rett i skyttergravene. Og det er så utrolig mye sorg der -- det tok ikke lang tid før jeg satt og gråt da jeg leste denne siden første gang.
Rytel skrev et leserbrev til Aftonbladet om abortkirkegården. Det er også ganske sterkt: Det behövs en abortkyrkogård på nätet
Her er en svært interessant artikkel om samboerskap, laget av den britiske tenketanken tankesmien Civitas. For hva er egentlig forskjellen på å flytte sammen og love hverandre å være trofaste, og å gifte seg? Er det ikke overmodig å gifte seg uten å ha forsøkt å bo sammen først? Et privat løfte kan vel være like gyldig som et offentlig.
Det er selvfølgelig en forskjell. For meg er det en veldig interessant indikator at samboende par, selv om de kan ha bodd sammen i årevis, ønsker å gifte seg. Hadde det vært hipp som happ, kunne de brukt pengene på noe annet, så dyrt som et bryllup er. Men i en diskusjon er det greit med mer enn en indikator. Her er litt fakta å slå i bordet med:
Cohabitation: "Cohabiting relationships are fragile. They are always more likely to break up than marriages entered into at the same time, regardless of age or income. On average, cohabitations last less than two years before breaking up or converting to marriage. Less than four per cent of cohabitations last for ten years or more. Cohabiting also influences later marriages. The more often and the longer that men and women cohabit, the more likely they are to divorce later. "Setningen jeg har uthevet til sist, forteller noe jeg har lurt på en stund, og det er om det kan være slik at ekteskap sjeldnere brytes enn samboerskap fordi man som regel (ihvertfall nå om dagen) har bodd sammen en stund først og derfor vet mer hva man går til. Det er altså ikke tilfelle. Følg lenken over for mer fakta.
Dårlig valgresultat, FFK taper 4-0 mot Vålerenga når jeg endelig har kommet meg på stadion for første gang, jeg har blitt forkjølet og stuen holder 18 grader. Ingen grunn til å være fornøyd.
Og nå som valget er over kan jeg oppsummere min innsats i skoledebattene også: På mandag i forrige uke ble jeg nødt til å ta veien til Mysen videregående skole i stedet for kontoret, for KrFU hadde kommet i beit for skoledebattanter. Uken før var jeg også med på Glemmen videregående (og skulle helst ha vært med på Frederik II, men vi fikk aldri informasjon om at det skulle være debatt der, så der fikk jeg ikke møtt).
Skoledebatter er ikke akkurat mitt rette element, og i år følte jeg meg litt ekstra utilpass fordi jeg ikke hadde fått vært med på debattrening. På Glemmen var jeg i grunn litt skjelven, men jeg lot som ingenting og syntes det stort sett gikk ganske bra til slutt. I Mysen var jeg mindre fornøyd, for en del av KrFs gode saker ble rappet av andre partier. Ap rappet ett av slagordene våre, og Venstre tok æren for en rekordhøy bistand (joa, de vil ha minst 1% av BNI til bistand, men KrF vil ha 1,3!).
Resultatene var ikke mye å rope hurra for. Det ser ut som om jeg gjorde det best på Fredrik II ved ikke å være tilstede, for der var resultatet faktisk bedre enn Østfoldgjennomsnittet.
Resultatet på Glemmen: 1,3 % (ned 3,6)
Resultatet på Mysen: 1,9 % (ned 1,3)
Resultatet på Fredrik II: 3,6 %
Resultat for Østfold totalt: 2,3 %
Noen i zum-familien har fulgt dårlig med, slik at internett-domenet zum.nu har falt i hendene på uvedkommende. Gå derfor til www.zum.se for den daglige dosen med zum-nyheter istedet.
Søndag og mandag sitter jeg i stemmestyret i Manstad valgkrets, og derfor kan jeg komme med litt inside information om hvordan ting kommer til å foregå. Visse detaljer kan jeg bare fortelle deg nå, for når det kommer til valgdagen vil noen av opplysningene oppfattes som agitasjon og det er forbudt i valglokalet.
1 person ved inngangspartiet orienterer deg om fremgangsmåten. Denne personen kan du bare vifte bort og fortelle at du vet godt hva du skal gjøre, ettersom du får vite alt av meg her.
Et par personer sitter ved et bord, det såkalte avkrysningsbordet. Ikke snakk med dem til å¨begynne med. Gå først til stemmeavlukket og hent Kristelig Folkepartis stemmeseddel. Vær påpasselig med at du ikke tar en annen seddel, og spesielt at du ikke i valgkampens hete forveksler den med Kristent Samlingspartis seddel, eller at noen har lagt sedler fra et annet parti bak i KrFs bunke.
Stemmestyret skal passe på at det alltid er ca. like mange sedler for hvert parti, men med det brakvalget KrF forventer, er faren stor for at det blir tomt for KrF-sedler likevel. Hvis så skjer, bør du gjøre stemmestyret oppmerksomt på dette. Det er ikke flaut for deg, det er flaut for dem, og de har taushetsplikt. Er det tomt, kan du også hente en blank seddel og skrive Kristelig Folkeparti på den (joda, det er faktisk lov).
Brett så seddelen sammen med KrF-siden inn og den grå siden ut og gå til det såkalte avkrysningsbordet. Legitimér deg og levér fra deg valgkortet, ikke stemmeseddelen. Det vil krysses av i manntallet slik at du dessverre ikke får stemt KrF flere ganger. Hvis du har gått til feil krets vil du forøvrig skaffe stemmestyret litt ekstra bry, men hvis du er i feil kommune kan du gi opp. Riktignok kan du kreve å få stemme, men stemmen vil bli forkastet uansett.
Etter at du har blitt krysset av, kan du ta med deg KrF-stemmeseddelen til urnen. La personen som står der stemple den (seddelen, ikke urnen) og avgi så din stemme til KrF ved å slippe seddelen ned i urnen.
Nytt av året er at det er lov å stemme i fylla. Godt valg!
PCen min har fått ny brannmur, og noe er galt med den. I kombinasjon med Firefox skjer det av og til rare ting med bildene på noen websider. Det er kanskje feil å tillegge en brannmur politikerforakt, men den ser ihvertfall ut til å gjøre et godt forsøk på å forpurre KrFs valgkamp.
Webbrowseren Opera er 10 år og feirer med å dele ut gratis registrering. Bort med reklamen på toppen av siden, endelig!
Opera 10-year online anniversary party
Jeg bruker Firefox til å surfe med, men det er kun fordi Opera umiddelbart mangler et filter som tok bort reklame fra websidene.
I anledning Bjørnar Pettersens utdrikningslag i fjor høst, skrev Harald et politisk manifest som Bjørnar måtte lese opp i Uppsala sentrum. Det er hysterisk morsomt. Et lite utdrag:
"Vi kämpar för en skattepolitik som innebär att alla är med och betalar för samhällets kostnader. En skattepolitik som innebär att alla betalar samma procentsats. En skattepolitik som innebär att du och jag skär av 50 % av vår inkomst och med glädje skänker den till staten. Målet är att Sveriges alla skattebetalare efter skatt skall ha 50 % kvar av sin intäkt. 50 % som man kan använda på precis vad man vill."
I morgen tidlig drar Marianne til Irland, og i går kveld så jeg henne for siste gang på en god stund. Vi laget fotoalbum fra vår glimrende ferie på Bornholm og i København, så jeg har ihvertfall noe å mimre til mens hun er borte. Nå er det en litt trist Dag, men det blir jo gøy for henne å oppleve hjemmesykepleie, puber og alt mulig annet i Irland.
God tur, min kjære!
Hos en sykkelutleier var tandemer reservert for handicappede, men vi fant en annen som ikke var så diskriminerende.
Perfekt vær (det var i grunn perfekt til og med når det regnet).
Er det bra jeg opplyser om andre blogger, sier dere? Blogger skal bli! Siden jeg ikke ser på fjernsyn (mer om det en annen gang, kanskje), så må jeg nemlig holde meg oppdatert om den fryktelig spennende valgkampen på annet vis, og mine kilder er for tiden Aftenpoften, Fredriksftad Blad, et par nettaviser og -- nytt av året -- diverse blogger.
På VG Nett, har en del av partilederen sine egne blogger. De sier stort sett det samme der som i leserbrev og andre steder, så de er egentlig ganske kjedelige og upersonlige. Ikke bryr de seg om kommentarene som folk skriver, heller.
aftenpoften.no har vært litt kulere. På TANKESMIE : blogg skriver norske tankesmeder (se forklaring på Wikipedia), og det er litt mer interessant, siden de er litt mer ideologisk orientert enn politikerne som hele tiden må komme med eller svare på utspill.
Til sist har vi de helt uavhengige bloggerne. De skriver naturligvis helt uavhengig om det er valgkamp eller ikke. Her er et knippe som jeg titter innom fra tid til annen:
Morbus Norvegicus (den norske syke) er en gjeng kristne gutter. Dem leser jeg fast.
Noe annet leser jeg ikke like ofte.
Bjørn Stærk er en smart, gammel kjenning fra tidligere tider, da jeg var aktiv på FIX (en BBS).
Til sist, et sitat fra debatten mellom Dagfinn Høybråten og Kristin Halvorsen, fanget opp av en siste blogg:
hablog (som jeg nesten ikke har lest noe av):
"Høybråten: 'Så toleranse er det SV til enhver tid mener?'
Halvorsen: 'Hmm. Ja. Ja. Det er vel egentlig det jeg mener.'"
Nå har Marianne fått seg en blogg: http://missfinne.weblogg.no/
Se frem til rapporter fra et spennende opphold i Irland og muligens også stoff for dere sørlendinger.
(Jostein skal ha takk for den gamle websiden så lenge den varte.)
Anja og Lars fikk en datter i natt. Fødselsdatoene i familien deres dekker nå tallene 24 til 27.
Hvordan skal man få et ekteskap til å vare lenge? Verdens eldste ektepar, 105 og 100 år gamle Percy og Florence Arrowsmith, har forklaringen:
Ynetnews - Culture - Survivor, wife world's oldest couple: "Asked to explain the great length of her marriage at a time when many marriages end in divorce, Magda said the trick was that she would lead and her husband would follow.
'He is very easy going; I am the strong one,' she said. 'We never argued, we just had discussions.'"
Stadig flere henger seg på blogg-bølgen. Min fetter, Harald Høidahl, også kjent fra zum, har nå fått seg en blog.
Påminnelse til meg selv: Husk å kjøpe Haralds (og Livets Ords) siste CD.
I følge Nettavisens partitest bør jeg stemme slik:
På fredag dro vi til Dyreparken i Kristiansand, og det var stor stas. Denne apekatten (til venstre, før noen prøver å være morsomme) ville gjerne ha Piratos og trodde den skulle få det ved å sitte på skulderen min. Dumme ape.
I natt tar vi turen til det gilde Sørland igjen. Jeg gleder meg til å besøke svigerfamilien og ta en tur innom Skjærgårds Music & Mission Festival på lørdag. Konserter med Iona, Larry Norman og Delirious? på samme dag, og avslutning med nattverd midt på natten (se ill.) burde toppe helgen.
Jeg har et par sko med runde nylonlisser som går opp stadig vekk. Det skal det nå bli slutt på, for jeg har funnet en webside med en bedre måte å knyte en sikker skoknute:
Ian's Shoelace Site - Shoelace Knots - How To Tie Your Shoes
Ian forklarer også en superrask måte å knyte den vanlige skoknuten på. Hoi.
| English Genius You scored 100% Beginner, 100% Intermediate, 100% Advanced, and 80% Expert! |
| You did so extremely well, even I can't find a word to describe your excellence! You have the uncommon intelligence necessary to understand things that most people don't. You have an extensive vocabulary, and you're not afraid to use it properly! Way to go! Thank you so much for taking my test. I hope you enjoyed it! |
My test tracked 4 variables How you compared to other people your age and gender:
|
| Link: The Commonly Confused Words Test written by shortredhead78 on Ok Cupid |
Lørdag var den store dagen for Nina og Kurt. Jeg var lydtekniker i kirken, og som vanlig var det dårlig tid til å rigge utstyret. Men det som virkelig gjorde meg stresset var at 10 minutter før vielsen skulle begynne, fant vi ut at den ene høyttaleren ikke virket. Den hadde jeg hentet samme dag fordi en høyttaler hadde vært ustabil under lydprøvene dagen før. Jeg vurderte å kjappe meg ut i bilen for å hente den ustabile høyttaleren, men etter å ha snakket med en av musikerne, bestemte vi oss for å bruke bare én høyttaler. Det gikk heldigvis helt strålende. Faktisk låt det kanskje litt mer naturlig, siden all lyden kom fra der hvor musikerne sto.
Festen var den genial fest (vi ble ønsket velkommen av Ben Redik Fy Fasan og Emanuel Desperados). Men det som var ekstra stas, var at brudeparet hadde blitt kåret til ett av tre årets brudepar av Tilbords og vant et gavekort på 25.000 kr og reise for 15.000 kr. Utrolig gøy! (De dukker sikkert opp på denne siden snart.)
Det er bare å gratulere med hele stasen og ønske god tur til Island!
Carl I. Hagen har vært ekstra ustabil i det siste. Etter noen ukers innsats i "å gjøre mitt beste for å unngå å komme med negative karakteristikker av og angrep på ledere i de andre ikke-sosialistiske partier", klarte han ikke lenger og kom med et realt ad hominem-angrep på Bondevik. Han nekter å støtte regjeringen hvis Bondevik er med.
Bondevik slår imidlertid godt tilbake:
www.dagsavisen.no : "Bondevik vil bruke Hagens mistillit til ham som statsminister i valgkampen. Men han er ikke bekymret for samarbeidet med Frp hvis regjeringen likevel ikke blir felt. For da er ikke lenger Carl I. Hagen leder for stortingsgruppen.
– Da har Siv Jensen overtatt, understreker han."
Ved å stå i gågaten og dele ut ballonger og snop håper jeg å påvirke folk til å stemme KrF til høsten. Én mann bet dog ihvertfall ikke på agnet. Han kom bort og skulle fortelle meg hva som var det verste som hadde hendt Norge siden Svartedauen. Det var at Bondevik var blitt statsminister. Så gikk han videre.
Mitt inntrykk er at Norge går så det suser for tiden, ikke minst sammenlignet med Svartedauen, men det kunne kanskje gått langt bedre med en annen statsminister.
Pcutstyr.no ber kundene si det til dem hvis de er misfornøyd og til andre hvis de er fornøyd, men nå kan de takke seg selv. De sendte meg et nytt minnekort til erstatning for det kortet jeg har nevnt før (og krevde meg heldigvis ikke 310 kroner for det), men de sendte meg et minnekort som var tregere enn det opprinnelige kortet. Det holder ikke.
Nå har jeg sendt erstatningskortet tilbake og regner med at de får det til på tredje forsøk.
Vanligvis synes jeg det er utrolig praktisk å ta toget til kontoret, fordi jeg kan utnytte reisetiden til å arbeide. Men når det kommer slike tollere og syndere og ransaker sekken til fyren ved siden av meg mens de stiller en masse spørsmål om hvor i Norge han har vært, hvor lenge og hvorfor han ikke har med mer klær for bare en uke --- da blir det fort vanskelig å konsentrere seg. Det burde vel være mulig for NSB å sette opp en vogn for ærlige folk hvor de kan få jobbe i fred?
Tilbake i Finland for å teste et produkt som Nokia skal ha, sammen med Pål og Arvid fra AXXESSIT. Vi satt ganske stille i drosjen på vei til hotellet.
Dag: Man blir automatisk taus når man kommer til Finland.Latter. Mer taushet.
Pål: Ja. Men det er det nesten unødvendig å si.
Noen dukket opp og bød 1.150.000,- for boligen rundt kl. 13 igår. Jeg høynet til 1.170.000, og der stoppet budrunden, men selger aksepterte ikke budet. Hittil har jeg altså budt høyest, så hvis de fremdeles vil selge, er jeg fremdeles åpen.
Frem til jeg finner et nytt sted å bo, forsøker jeg naturligvis å forbedre tilværelsen på andre plan. Tannhelsen er neste prosjekt, og nå har jeg forhåpentligvis funnet en løsning på hvordan jeg skal få til å bruke tanntråd hver dag. Tanntråd er nemlig det kjedeligste helsetiltaket jeg vet om. Selv stikkpiller er morsommere.
Løsningen er todelt. For det første har jeg kjøpt dyre luksustanntråder hos tannlegen. Sånne som sitter fast i snedige tanntrådgafler (engangs, naturligvis). I og med at de er så dyre, så er det meningen at jeg skal bli overbevist om at det er viktig at jeg bruker dem også. Denne taktikken var måtelig vellykket da jeg kjøpte Jordan Miracle, men nådde ikke helt frem. Derfor har jeg , for det andre, tatt med tanntråden på jobb. En gang etter lunch tar jeg frem tanntråden i et ellers ettertenksomt øyeblikk og renser tennene mens jeg funderer. Kanskje litt uappetittelig, men jeg tror det er en vinnerløsning.
Jeg har budt 1.100.000,- for dette huset. Budet er gyldig til kl. 15, så inntil da er det bare å vente i spenning. Mitt bud er et godt stykke under prisantydning, men for øyeblikket er det ihvertfall ingen andre som har budt.
Mens vi venter, kan vi jo se på en flygende hund (via Fishbowl).
Nå har min far også fått seg blog. Det betyr muligens at jeg må skifte slagord for min blog, men du har ihvertfall nå muligheten til å lese hva han har å si om språkblomster (dvs. ugress), trafikk og turer i skog og mark.
http://arvidhdahl.blogspot.com/
I fjor kjøpte jeg et minnekort til digitalkameraet mitt på pcutstyr.no. Det ligger en fire-fem stenkast unna, og når det er billig i tillegg er det ingen grunn til ikke å være patriot. Det vil si, så lenge alt virker som det skal. I vinter sluttet nemlig minnekortet å virke, og jeg mistet et par bilder som jeg veldig gjerne skulle hatt. (Blant annet ett hvor håret mitt ser ut som en tupé.)
Jeg har ikke gjort noe som skulle kunne ødelegge det kortet, så nå vil jeg at pcutstyr.no skal gi meg et som virker. Det er imidlertid et risikoprosjekt å levere tilbake ødelagte ting dit.
Returordingen deres ser ut til å være laget for å skremme folk fra å returnere defekte varer.
For det første vil de helst ha meg til å snakke med produsenten eller importøren:
Om du er sikker på at det er defekter ved ditt produkt bør du først kontrollere om produsenten eller importøren selv har mulighet for å hjelpe deg på en rask måte.
Feilbeskrivelse er MEGET viktig når du sender inn din vare, det er denne beskrivelsen som blir gitt til grunn ved en behandling av din retur. Viser det seg at feilbeskrivelsen er misvisende og funnet i orden etter feilbeskrivelsen vil produktet bli returnert til deg og testgebyr vil påløpe. Husk derfor MEGET nøye feilbeskrivelse som SKAL medfølge din returforsendelse, det er denne beskrivelsen som blir benyttet i testutførelsen.
Hvis en vare blir funnet i orden etter feilbeskrivelsen som var gitt med varen vil kjøper bli belastet med kr. 310,- ink mva i testgebyr pr vare, samt fraktkostnader i sakens anledning.
Det er i ferd med å brygge opp til valgkamp, og selv om jeg var ganske lei sist gang, er jeg likevel i ferd med å bli litt inspirert igjen. At jeg var på et møte hvor inspirasjon for valgkampen var en post på programmet hjalp naturligvis, ikke minst fordi Erik Lunde var inspiratoren. (Hei, Erik!)
I dette her møtet fikk jeg vite noe interessant. Fra før av visste jeg at velgerne er stadig mer mobile. De skifter parti lettere enn før og bestemmer seg stadig senere for hva de skal stemme.
Likevel var dette nytt for meg: Jo lenger ut i valgkampen man kommer, jo mindre fokuserer mediene på politiske saker. De fokuserer i stedet tilsvarende mer på selve kampen, omtrent som sportsjournalister.
Hvis velgerne i det hele tatt lar seg påvirke i den siste perioden, er det altså journalistikk à la "KrF øker forspranget"1 som påvirker dem. Det er litt urovekkende.2
Kan det være en sammenheng her? Det kan muligens ha seg slik at mange sitter på gjerdet lenge, for å velge (blant favorittene?) helt til slutt. Da har man jo muligheten til å legge sin stemme der den får størst betydning. Eller omvendt: at man håper i det lengste på å få noe fornuftig informasjon å basere valget på, men jo lenger man venter, jo mindre nyttig er debatten. Til slutt kan man like godt basere seg på mynt eller kron.
Fotnoter:
1. Jeg satser på et godt valg i år.
2. Men ikke urovekkende hvis overskriftene blir som over.
Denne og forrige uke har jeg vært nesten hele tiden i Bergen for å teste et produkt vi har utviklet på jobben for et firma som heter AXXESSIT (hvis navn og logo gir assosiasjoner til et 80-talls heavyrock-band). Forrige helg, i mellom slagene i Bergen, dro Marianne og jeg til familien hennes i Grimstad. Det var superkoselig, ikke minst søndagsturen som bildene under er fra.
Familieidyll i Froland
Svigermor Åse knipset en puppe på meg. Det gule på nesen min skulle egentlig blitt en sommerfugl.
Jenta mi.
Det verdensomspennende Internettet har nettopp tatt seg betraktelig opp. Min elskede Marianne har fått seg egne sider: www.missfinne.com. Dette hjelper på humøret til en som er i Bergen på ubestemt tid og ikke kan se sin kjære ansikt til ansikt.
Du verden. Jeg har havnet i avisen med mitt fantastiske innlegg i kommunestyret. Jammen setter jeg ikke spor etter meg:
f-b.no / Kulturlivet reddet: "KrF støttet Arbeiderpartiets forslag. Representant Dag Høydal presiserte hvor viktig det er at kulturlivet har gode vilkår.
– Vi synes det nye alternativ 2 er et mye bedre forslag, sa han."
Det er en stund siden sist, så i går var det ikke så dumt at min gruppeleder i kommunestyret utfordret meg til å entre talerstolen i kommunestyret. Dessuten har jeg bestemt meg for å ta ordet litt oftere, for at det skal bli mer morsomt og interessant å være med.
Saken det gjaldt, var om Fredrikstad skal slå sammen seksjonene Plan og miljø, Kultur og Samfunnsutvikling til én eller to seksjoner. (Et tredje alternativ var å beholde dem som de var, men det var det i grunn ingen som var interessert i.) Hovedargumentet for å slå sammen til én seksjon var økonomisk --- man kunne spare noen stillinger i administrasjonen på grunn av såkalte synergieffekter.
For meg ringer det alltid en varselklokke når jeg hører det ordet. Synergi betyr at helheten er mer enn summen av delene. Ordet brukes ofte når man skal fusjere selskaper og lignende, som om det er noe magisk som skjer. I saksfremstillingen sto det at å samle seksjoner med ulike organisasjonskulturer ville kunne være en utfordring, men denne utfordingen ville likevel, på grunn av denne magiske synergieffekten, bli til en fordel.
Men i virkeligheten tror jeg det ville blitt stikk motsatt. For at et arbeidslag skal bli virkelig effektivt, må det kommunisere godt, og derfor argumenterte jeg for at det er bedre med to mer spesialiserte og enhetlige seksjoner.
Nåvel, nok kjedelig politikkprat. Frem med morsom politikkprat! I går kom Svein Roald Hansen med følgende replikk: "Ordfører, det må være noe galt med akustikken på plassen til ...Nei, forresten. Det er egentlig ikke så morsomt for den som ikke var der.
For en glimrende påske. Det har vært tur hver dag: Mærrapanna, Linnekleppen, Munken, Guttormsvauven. Bilder følger
Lars på Linnekleppen før tåken lettet.
Caroline, Kirsty, Marianne og Cathrine på Linnekleppen. De to førstnevnte er utvekslingsstudenter fra England. De var ikke særlig vant til å gå lange turer i skogen, spesielt ikke dagen etter å ha festet til 4 på natten. Men de ble etter hvert ganske fornøyde likevel.
Erik og Simon på Linnekleppen etter at tåken lettet.
Påskefjell, Torsnesvarianten
Nettavisen har en liten liste over morsomme auditionklipp fra Idol. Det svinger spesielt av Bompibjørnene, Indianersangen, Teenage Mutant Ninja Turtles (på fransk) og Reven, rotta og grisen.
"Se de morsomste idolene"
Tro om det er noen jeg kjenner som har vært med på audition denne gangen, forresten. Det ser ut som om alle deltagerne ligger på nett.
Vi har akkurat vært og sett filmen Hotel Rwanda. Det er vel ikke nødvendig å gi noe resymé av handlingen her; den ivrige leser vet sikkert å finne et slikt annensteds på Det Verdensomspennende Internettet. Alt jeg vil si er at den filmen virkelig bør sees, for den er av det slaget som rører hjertet.
Vi snakker om at det som hendte i den 2. verdenskrig, med Holocaust, pogromer (bare at det ordet finnes, sier noe om hvor forferdelig virkeligheten kan være) og slike ting ikke må skje igjen. Likevel fikk folkemordet i Rwanda skje, og vi er kjent med nåværende og kommende katastrofer.
Det var et par ordvekslinger i filmen som bet seg ganske sterkt fast i meg. Den første var da et filmteam hadde gjort opptak av en massakre og lederen av hotellet sa at når omverden ser dette, vil den gripe inn. Kameramannen svarte at når de ser det vil de si "Så fælt!" og fortsette å spise.
Den andre var da den belgiske hotelleieren fortalte hovedpersonen at ingen kom til å hjelpe dem. Å redde mennesker i Rwanda ville ikke skaffe statslederne en eneste stemme.
En av mine planer er å forandre verden. Ihvertfall litt. Så selv om jeg mener det er viktig for eksempel å sørge for et godt velferdstilbud i Fredrikstad kommune, har det høyere prioritet for meg å gi min stemme til dem som hjelper mennesker i nød. Vi er så vant til å se alt mulig på TV at det skal helt ekstreme ting til før vi blir berørt. Men det går for Guds skyld faktisk an å la seg berøre, og du kan gjøre noe med det du ser.
Gå nå og se Hotel Rwanda.
Mark Twain sa en gang: "Ryktene om min død er sterkt overdrevet." Når det gjelder ryktene om vår forlovelse, er det nok noen som har ropt ulv denne gang. (Joa, jeg gjorde det jeg også, men det var ikke jeg som begynte.)
Det er litt fascinerende hvor lite som skal til. Folk i kristne sammenhenger er temmelig opptatt av giftermål.
Sony Ericsson er min venn. På k700i har de endelig ordnet slik at man kan skrive inn flere bokstaver i telefonboken og komme direkte til den kontakten man vil. Det har jeg ventet på så lenge.
Og så er det gratis. Man må bare laste ned ny firmware her.
Oppdatering: Til gjengjeld har telefonen begynt å lage merkelige knatrelyder av og til når den står i bordholderen med høyttaler. Jaja.
Hoi. Om noen ganske få minutter drar vi til Norefjell med jobben. Nå har jeg ikke vært i en slalåmbakke på to tre år, så det var jammen på tide.
Som vanlig var jeg sent ute til toget igår, men jeg innså at jeg måtte ta et bilde av denne bilen. Dessverre ble jeg så stresset at jeg skrudde bildestørrelsen på mobilen ned istedet for opp, men jeg rakk ihvertfall toget.
Min kjære er for tiden på studietur til Budapest, men hun fortalte meg på søndag at øyet var helt fint. Det synes jeg gikk veldig fort, men så hadde vi faktisk bedt til Gud om at øyet skulle bli helt bra og at det skulle gå fort, så da er det ikke så rart.
Vi tror nemlig at Gud ikke har trukket seg tilbake, men hører hvis vi ber til ham, og det det har vi erfart også. (Ellers ville det ikke være noe poeng i å tro på det.)
Forrige gang vi ba om helbredelse, var på 1. nyttårsdag. Marianne hadde fått vondt i magen av all den gode maten, så jeg ba for henne. Etter at jeg hadde bedt en liten stund, sa hun at jeg skulle slutte. Jeg syntes først det var litt rart at hun sa det, men det var fordi det hadde sluttet å gjøre vondt. Med én gang jeg begynte å be, kjente hun at noe skjedde, og ganske fort etterpå hadde hun ikke lenger vondt. Da var det jo ikke nødvendig å be lenger, og vi var veldig glade begge to.
Igår fant jeg ut en bedre måte å blande en mugge saft og vann på. Vanligvis heller jeg bare saften i muggen og fyller på vann fra kranen. Da blir saften enten ikke ordentlig blandet fordi vannet ikke kommer fort nok, eller så dannes det masse skum som gjør at jeg må ta pauser i oppfyllingen. Så må man røre rundt i saften etterpå for å få blandet den ordentlig.
Men igår kom jeg på noe lurt for å slippe alle disse problemene. Ved å fylle vannet i en annen mugge først, kunne jeg helle alt vannet opp i saftkonsentratet på et blunk, og det uten skumdannelse. Saften ble naturligvis perfekt.
Jeg var sikker på at Marianne kom til å få en skikkelig blåveis etter skyteepisoden i forigår. Men selv om hun fikk en blodutredning under øyet da hun ble truffet, ser det ikke spesielt ille ut nå, hun er bare litt hoven og rød under øyet. Og øyenlegen sa at det ikke var noen skader på hornhinnen, så da var hun ganske heldig summa summarum.
I går skjedde det noe utrolig guffent. Marianne skulle på nattevakt og vi var på vei over Kråkerøybroen da vi hørte noe som smalt ved siden av oss. Vi skjønte ikke hva det var, og da hun tittet over rekkverket for å se, ble hun truffet i øyet av en paintballkule. Vi gikk innom avdelingen hvor hun skulle jobbet og sa fra, og der så vi at det fremdeles var noe igjen på øyet. Heldigvis var det ingen kø på legevakten, så hun kom raskt inn og fikk fjernet en plastikkbit og noe paintballmaling som var igjen på øyet. I dag skal hun se om det er nødvendig å gå til en øyenlege.
Nå skal det sies at min elskede ikke er noe hengehode selv om hun blir beskutt på åpen gate. Det viste seg at hennes nye reiseforsikring trådte i kraft igår også, og da var hun godt fornøyd med timingen.
Jeg har nevnt at jeg skulle legge ut noen av de gamle spaltene jeg har skrevet for Ny Veg, medlemsbladet til Kristelig Folkepartis Ungdom. Nå er det gjort, og siden spaltene altså er gamle, har de havnet direkte i arkivet. Men for å spare dere for å måtte rote der, er dette noen linker direkte dit vi skal:
Usett
Drikkepress
Sjelefred
Dette er i grunn en giftering jeg ikke ville hatt:
Lord of the Rings: The One Ring. Minner meg litt om de som synes sangen "Hon är så söt när hon sover" av Bo Kaspers Orkester er så fin at de vil ha den spilt i bryllupet sitt. Det er bare det at siste setning snur hele den fine teksten på hodet ("Det här kommer aldrig fungera, det är så det brukar va.").
Supermann kunne gjort mye mer godt for menneskeheten, men damene tar for mye energi.
http://futureboy.homeip.net/frinkdocs/#Superman
På mandag var jeg en svipptur til Bardufoss med jobben. Det føles litt absurd å dra fra Fredrikstad til Troms og tilbake på én dag.
Siden mine gamle websider på www.fix.no for tiden (og muligens også fremtiden) ikke ligger på nett, så får jeg legge ut litt ting her i blog-form. I det siste har jeg skrevet litt for KrFUs medlemsblad, Ny Veg, og noen av de spaltene tenker jeg å legge ut. Kanskje noen bilder etter hvert også. Men ikke regn med at jeg poster her særlig ofte.
Det er patentdirektiv-tider, og jeg har lovet dere noen ord om temaet. Både her og der debatteres om man skal få ta patent på liv, programvare og andre vesentlige og uvesentlige ideer. Prinsippebatten er viktig, for temaet er kontroversielt. Men også enkeltpatenter kan vekke litt ekstra oppmerksomhet. Et patent som nylig fikk en pris for unødvendig forskning, ble utstedt i 1977: US Patent nr. 4.022.227, et patent som dekker en måte å lage hentesveis på.
Metoden består i å dele det gjenværende håret inn i tre deler. Disse legges oppå hverandre på en slik måte at det dekker den bare delen av hodebunnen. Deretter påføres hårspray, og vips er det umulig å oppdage hvor tynt håret er. Genialt, men det bekymrer meg at oppfinneren har enerett på å gjøre dette. For hvis jeg blir tynn i håret, kan han kanskje nekte meg å tildekke min bare skalle på denne snedige måten.
Spørsmålet er dessverre aktuelt, for jeg har tenkt på en ting i det siste. Jeg lurer på om jeg har begynt å få tynnere hår. Egentlig har jeg lurt en god stund, men jeg har ikke turt å spørre noen ennå. Dere er faktisk de første som får vite om disse kvalene. Grunnen til at jeg kvier meg for å spørre, er at jeg er redd alle andre for lengst har sett hodebunnen gjennom håret mitt. Bare ikke jeg. Ingen av dere har sagt noe heller, skånsomme KrFUere som dere er.
Frisøren min har lagt ytterligere sten til byrden. Hun har gått under jorden og etterlatt meg seende ut som et Beatles-medlem. Men selv om det er lenge siden jeg har klippet meg, innbiller jeg meg at jeg faktisk ser ganske ok ut. Og det er egentlig en grunn til bekymring. Håret mitt er i ferd med å bli tynnere, og jeg forsøker ubevisst å skjule det ved å øke lengden.
Hvis det virkelig er slik, står jeg i fare for å bli en mann med hentesveis. Jeg begynner sikkert bare med å dekke over en liten flekk, men gradvis utvikler det seg til å bli en uhyrlighet. Helt uten at jeg skjønner hvor merkelig det ser ut. (Dette er en metafor som passer på mange negative fenomener som oppstår litt etter litt. Som lesere av Ny Veg er dere nok så engasjerte at dere driver og trekker mange fruktbare paralleller allerede.)
Den eneste måten å komme til bunns i problemet på, er å ta tiden til hjelp. Mens jeg venter, skal jeg ta meg en studietur på Stortinget. Fra publikumsplass på galleriet har man nemlig utsikt over Øystein Hedstrøms mesterverk av en frisyre. Hvis ting går den veien for meg, skal jeg være forberedt.
En ting er i hvert fall klart: Jeg akter ikke å trimme bort alt håret hvis jeg blir tynn på toppen. Jeg synes det langt mer sympatisk å ha måne, og barbert skalle er nittiårenes hentesveis. Det er litt synd at det er så mange færre menn med måne nå enn det var før. Det må bety at de fleste enten barberer bort det lille håret de har eller skaffer seg tupé. Begge deler er i tilfelle temmelig stusselig. Hvis ikke det finnes et lite håp? Kanskje alle sammen bruker US Patent nr. 4.022.227.
