12 desember 2005

1212: 0x1C = bin 00011100 = 28


Jeg har noe felles med Frank Sinatra.

5 kommentarer:

RC sa...

Gratulerer med dagen. Hadde Frank levd kunne dere feiret dagen sammen.

Dag sa...

Hjertelig takk. Det hadde nok vært artig med et felles selskap, ja.

Anette sa...

Daaaaaaaag!!! Gratulerer sä MYE! Stor gutt ;)

Anonym sa...

En av historiene som pleier å gå rundt kaffebordet når min mors side av familien sitter der, handler om da en av mine tanter eller kusiner i ung uvitenhet sang "Gud er patronen, han kommer sigende ut".

Den riktige teksten er, selvsagt for den som kommer fra et kristent miljø, og sannsynligvis gresk for den som ikke gjør det; "Gud er på tronen, han kommer sine i hu". Jeg synes egentlig det er litt skremmende at man kan synge slikt av full hals uten at det ringer en bjelle - er det kristne språket virkelig så virkelighetsfjernt at man ikke synes det er rart å kalle Gud en patron?

Ellers beskrives Gud gjerne som Ørnen og Forløseren, og han "troner på vår lovsang". Det bryter gjennom, det kommer vårregn og høstregn på én gang, det strømmer over av glede og fryd, det er underfullt, Immanuel er her soon and very soon, sildigregnet strømmer, det levende vannet flommer og vi lengter etter det som hjorter, vi proklamerer seier ved Helligåndens makt!

Og det synges og sies i menigheter og organisasjoner som heter Levende Ord, Livets Ord, Levende Vann, Betel, Salem, Brølende Lam (!), Korsets Seier og bare Gud vet hva.

Nå er det en stund siden jeg har vært i slike sammenhenger, og jeg ser på det og tenker "hva faen? Hva er det egentlig de snakker om?" (Jeg har også lært meg å banne, eller rettere sagt å banne høyt. Noen ting finnes det ikke kristne ord for). Jeg har all respekt for alle kulturer og alle språk og måter å gjøre det på, men jeg har ikke sett hvor rart det er, før jeg selv så det fra utsiden. Og jeg har ingenting imot å besøke slike sammenhenger, de er på en måte mitt barndomshjem. Men jeg har flyttet. Ikke fra det de tror, men kanskje måten de tror på, ordene de uttrykker det med, kulturen deres.

Jeg vet ikke hvorfor så mange kristne har blitt sugd helt inn sin egen kultur. Kanskje det har med isolasjon å gjøre. Det er i alle fall interessant, og ofte morsomt, å observere dem, late som jeg er en norsk reporter på savannen i afrika, kikke på alle de rare kristne dyrene. Men på den andre siden, der jeg har hjertet mitt, stikker det litt også - det er så mange mennesker som ville følt seg som i et fremmed land eller i en fangeleir om de dumpet innom et tilfeldig kristent møte. Jeg har følt det slik selv noen ganger, og jeg kom ikke engang fra utsiden.

Livet er blitt så annerledes. Det er blitt naturlig for meg å snakke om åndelige ting, slik jeg selv har opplevd dem, med mine egne ord i mitt eget tempo når jeg vil. Det er bra saker. Gud snakker norsk. Og det sier jeg ganske enkelt takk for (i stedet for "ja jeg bare priser ditt underfulle navn, Herre!").

Tenk om jeg skulle spise middag med min søster og si "ja, Marianne, jeg bare takker deg for at du skal sende meg krydderet Marianne, jeg bare priser deg for det, jeg legger maten fram for deg Marianne, for du er god og har lovt meg krydder, ja jeg proklamerer krydder over biffen i denne stund!" Og hvilken forløsning når man setter tenna i en krydret biff!

Jeg mener, hele konseptet her er jo at Gud har tatt på seg en farsrolle. Da kan jeg vel snakke til ham som til en pappa også. Hvorfor høres det ut som om vi prøver å påkalle det joikende gjenferdet til en kinesisk sjaman når vi ber?

Uansett vil jeg ikke at Gud skal være på tronen. Jeg vil at han skal være her. Jeg vil snakke med ham på mitt eget språk, ikke hebraisk eller norsk fra 78-oversettelsen. Jeg vil si, "faen heller, Jesus, nå suger livet skikkelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fiks det på en eller annen måte. Du vet at jeg trenger deg."
Og det beste er at det funker.

(I tilfelle det bør nevnes, la meg slå fast at jeg oppriktig elsker både mine kusiner og tanter og andre kristne, og til og med en del ikke-kristne også).

Lars sa...

Ha ha ha! Du treffer spikeren på hodet! Morsomt.

Samtidig er det tragisk at det er slike barriærer. Jeg er 98% enig i at vi bør bruke vanlig norsk på møter istedenfor "Kanan språk". De siste 2% banning passer vel ikke.

Hvorfor er det slik? Kristendom er vel en egen (sub-)kultur. Hvis jeg reiser til land som USA, Ukraina og India og treffer kristne der, opplever jeg sterkere fellesskap med kristne derfra enn med ikke-kristne nordmenn. Kristne fra alle land føles nesten som min familie. Det er kanskje ikke så rart, siden vi har samme far.

Det er vel ikke så uvanlig at subkulturer utvikler sitt eget språk. Det samme opplever jeg i mitt yrke hvor vi som jobber med data svinger om oss med ord som er uforståelige for andre. Men når jeg er i andre sammenhenger gjør jeg mitt beste for å legge av faguttrykkene, så de ikke skal oppleve meg som mer nerdete enn nødvendig eller for at de ikke skal føle seg utenfor om de er i mindretall.

Det synes jeg vi bør bli flinkere til i kristne sammenhenger.