Sjelefred

Det sies at indianere og andre stammefolk mener at når man fotograferer mennesker, stjeler man sjelen deres. For meg er det merkelig at de har klart å forutse dette, for det er helt tydelig at de har et poeng. Man kan bare ta en titt på forsiden av Se og Hør, så forstår man fort at det er sant.

Derfor har jeg blitt litt usikker på om det er så lurt at et portrett av meg følger denne spalten. Spesielt siden det er et bilde i farger. Ukebladene bruker sjelden sort/hvitt-bilder, så jeg antar at de er mindre skadelige for sjelen. Uansett er det best å være forsiktig. Det lureste hadde nok vært å få noen til å tegne meg eller lage en skulptur. For ikke å snakke om en totempæle — det hadde jo virkelig vært noe.

Det er mye som taler for at fotografering tar mer av sjelen jo større zoom fotografen bruker. Superkjendiser er ekstra utsatt, siden mange av dem blir fotografert på svært lang avstand uten at de engang vet om det. Av og til kunne jeg tenkt meg at det var påbudt å skrive på slike paparazzibilder hvilken avstand de var tatt fra, slik at folk kunne forstå hva slags sjelekvaler de er med på å skape når de leser ukeblader. De stakkars kjendisene mister jo sjelen fullstendig. Dessuten er det jo lumpent å ta gratisbilder av folk på fritiden når mange av dem faktisk lever av å bli avbildet. Eller av å selge sjelen sin, kan man kanskje si.

For å unngå at disse plager skal ramme meg hvis jeg blir riks-/verdenskjendis, skal jeg undersøke muligheten for å registrere utseendet mitt som et varemerke (à la Ronald McDonald™), slik at det stort sett blir ulovlig å publisere fotografier av meg uten mitt samtykke. Og hvis det går bra, skal jeg ta patent på meg selv. Mer om patenter neste gang.

Drikkepress

Det finnes en sak som opptar meg så mye at jeg kan tenke på den i flere minutter av gangen! Vår anseelse som sosialt engasjerte mennesker står nemlig i fare for å få et skudd for baugen om ikke vi tar et oppgjør med dobbeltmoralen i egne rekker. Dere vil nok nikke gjenkjennende når jeg etter en unødvendig omstendelig innledning endelig kommer til saken.

Min påstand er at dagens rusmiddelpolitikk er forfeilet. Til tross for informasjonskampanjer og høye avgifter, blir stadig nye generasjoner vervet til drikkfeldighet. Unge, trendy mennesker brukes som frontfigurer og brikker i et kynisk spill om penger. Taperne sitter igjen med svarteper. Vi snakker ofte om alkohol som en årsak til stor nød og elendighet i de tusen hjem, men når det kommer til den rusgiften som får lov til å bre seg i våre egne rekker, forholder vi oss påfallende tause. Vi vil nemlig ha kaffen vår i fred!

Dere nikker gjenkjennende allerede? Var det ikke det jeg visste. For mange blant oss er faktisk i opposisjon til denne forførende drikken, og vi andre kan godt huske da vi som unge idealister proklamerte at vi aldri skulle begynne å drikke kaffe. «Man kan ha det koselig uten kaffe» pleide jeg å si. Så innhentet virkeligheten meg.

Det var kaffebarene som gjorde det. De tilbød moderne kaffe med hipp og fresh image attåt og skjulte den beske smaken med melk og smakstilsetninger. Det var liksom ikke den samme drikken som jeg skydde som pesten før. Nå smakte det jo godt, og dermed tillot jeg meg å ta en kopp i godt lag. (Forresten lurer jeg litt på om kaffebryggerne og bryggeriene står i ledtog. Likhetene mellom dessertkaffe og rusbrus er egentlig ganske påfallende.)

På skolen hadde jeg lært om drikkepress, men da snakket ingen om noe annet enn alkohol. Derfor var ikke jeg forberedt på at omgivelsene presset meg langt hardere for å drikke kaffe. Og kunne ikke forestille meg at jeg skulle komme på gli og til sist gi etter.

Heldigvis har det ikke tatt helt overhånd. Mange drikker kaffe hver dag, men jeg er ennå ikke blant dem. Jeg drikker bare i sosiale sammenhenger, så det kan gå uker mellom hver kopp. Avhengig kan jeg ikke kalles, og jeg føler heller ikke at jeg fungerer noe dårligere i hverdagen. Men fikk meg en støkk da jeg oppdaget at jeg selv utøver drikkepress mot andre. Flere ganger har jeg tatt meg selv i fortelle unge ikke-kaffe-drikkere at joda, de kommer nok til å begynne etter hvert de også.

Nå tror jeg det er veldig mange som nikker gjenkjennende. Noen har kanskje nikket så mye at dere har vondt i nakken og angrer på at dere ikke bladde rett til «Baktanker». Men altså, hvorfor gjør vi slik? Er det dårlig samvittighet fordi vi ikke klarte å beherske? At vi ikke tåler å se at andre er der vi skulle ønske vi var?

Poenget mitt er: Selv om kaffe ikke lager store utslag i sykehusstatistikkene eller fører til vold, skilsmisser og elendighet, har vi et ansvar. Kristendemokrater blir ofte beskyldt for å være overformynderske, men det er faktisk nødvendig å støtte dem som ikke helt klarer å ta vare på seg selv. Når kaféene går så langt at de lokker ungdom til kaffen med rusbrusmetoder, er det på tide vi roper et varsku! Dobbeltmoral har ingen plass i våre rekker, drikkepress er drikkepress!

Usett

Hadde det ikke vært greit å kunne bli usynlig? Før drømte jeg om å kunne iføre meg en magisk kappe eller svelge et usynlighetsserum og bare forsvinne. De aller fleste lar det bli med drømmen, men jeg har oppdaget at det er mulig å bli usynlig. Faktisk har det skjedd meg flere ganger.

Dette mener jeg ikke i overført betydning. Jeg snakker ikke om det triste vi alle opplever innimellom når man føler seg oversett og glemt. Dette skjer sikkert alle med jevne mellomrom, og selvfølgelig når man ikke ønsker det: Jeg hilser på noen et sted, og vi har en hyggelig liten prat, men neste gang jeg møter dem, introduserer de seg som om vi aldri hadde truffet hverandre. Når jeg snakker om å være usynlig, tenker jeg ikke på slike situasjoner. Selv om man kan få mindreverdighetskomplekser av dem.

På den annen side er det jo ingen som glemmer hva man har gjort når man virkelig ønsker det, for eksempel etter et uheldig underholdningsinnslag under høstkonferansen. Da kan det absolutt være praktisk med en slik Men In Black-blitz. (Om noen kjenner til hvor jeg kan få tak i en sånn, send meg et e-brev.)

Men altså — av og til blir jeg usynlig, det er jeg ganske sikker på. Det var en gang jeg gikk opp Karl Johans gate jeg oppdaget at det kunne skje. Jeg prøvde å få øyekontakt med tilfeldige mennesker — det kan være litt morsomt å få øyekontakt med fremmede — men det var ikke en eneste som møtte blikket mitt. Konklusjonen var utrolig nærliggende: Hvis jeg får øyekontakt med folk, er jeg synlig. Hvis jeg ikke klarer å få øyenkontakt med et eneste menneske, må det jo være fordi ingen ser meg.

Mange vil kanskje påstå jeg er litt naiv som tror jeg er usynlig bare fordi ingen ser meg i øynene, men dette har skjedd mange ganger. Det er plent umulig å fange blikket til folk, og etter en stund blir selv en nøktern person som meg overbevist om at jeg ikke synes. På Karl Johan skjer det faktisk så ofte at jeg ikke alltid legger merke til det selv.
Men det går alltid over igjen til slutt, for på en eller annen måte er det noen som oppdager meg. Enten er det selgere fra Tele2, eller så er det en tigger.