Drikkepress

Det finnes en sak som opptar meg så mye at jeg kan tenke på den i flere minutter av gangen! Vår anseelse som sosialt engasjerte mennesker står nemlig i fare for å få et skudd for baugen om ikke vi tar et oppgjør med dobbeltmoralen i egne rekker. Dere vil nok nikke gjenkjennende når jeg etter en unødvendig omstendelig innledning endelig kommer til saken.

Min påstand er at dagens rusmiddelpolitikk er forfeilet. Til tross for informasjonskampanjer og høye avgifter, blir stadig nye generasjoner vervet til drikkfeldighet. Unge, trendy mennesker brukes som frontfigurer og brikker i et kynisk spill om penger. Taperne sitter igjen med svarteper. Vi snakker ofte om alkohol som en årsak til stor nød og elendighet i de tusen hjem, men når det kommer til den rusgiften som får lov til å bre seg i våre egne rekker, forholder vi oss påfallende tause. Vi vil nemlig ha kaffen vår i fred!

Dere nikker gjenkjennende allerede? Var det ikke det jeg visste. For mange blant oss er faktisk i opposisjon til denne forførende drikken, og vi andre kan godt huske da vi som unge idealister proklamerte at vi aldri skulle begynne å drikke kaffe. «Man kan ha det koselig uten kaffe» pleide jeg å si. Så innhentet virkeligheten meg.

Det var kaffebarene som gjorde det. De tilbød moderne kaffe med hipp og fresh image attåt og skjulte den beske smaken med melk og smakstilsetninger. Det var liksom ikke den samme drikken som jeg skydde som pesten før. Nå smakte det jo godt, og dermed tillot jeg meg å ta en kopp i godt lag. (Forresten lurer jeg litt på om kaffebryggerne og bryggeriene står i ledtog. Likhetene mellom dessertkaffe og rusbrus er egentlig ganske påfallende.)

På skolen hadde jeg lært om drikkepress, men da snakket ingen om noe annet enn alkohol. Derfor var ikke jeg forberedt på at omgivelsene presset meg langt hardere for å drikke kaffe. Og kunne ikke forestille meg at jeg skulle komme på gli og til sist gi etter.

Heldigvis har det ikke tatt helt overhånd. Mange drikker kaffe hver dag, men jeg er ennå ikke blant dem. Jeg drikker bare i sosiale sammenhenger, så det kan gå uker mellom hver kopp. Avhengig kan jeg ikke kalles, og jeg føler heller ikke at jeg fungerer noe dårligere i hverdagen. Men fikk meg en støkk da jeg oppdaget at jeg selv utøver drikkepress mot andre. Flere ganger har jeg tatt meg selv i fortelle unge ikke-kaffe-drikkere at joda, de kommer nok til å begynne etter hvert de også.

Nå tror jeg det er veldig mange som nikker gjenkjennende. Noen har kanskje nikket så mye at dere har vondt i nakken og angrer på at dere ikke bladde rett til «Baktanker». Men altså, hvorfor gjør vi slik? Er det dårlig samvittighet fordi vi ikke klarte å beherske? At vi ikke tåler å se at andre er der vi skulle ønske vi var?

Poenget mitt er: Selv om kaffe ikke lager store utslag i sykehusstatistikkene eller fører til vold, skilsmisser og elendighet, har vi et ansvar. Kristendemokrater blir ofte beskyldt for å være overformynderske, men det er faktisk nødvendig å støtte dem som ikke helt klarer å ta vare på seg selv. Når kaféene går så langt at de lokker ungdom til kaffen med rusbrusmetoder, er det på tide vi roper et varsku! Dobbeltmoral har ingen plass i våre rekker, drikkepress er drikkepress!