Seutelven fløt over sine bredder idag, ihvertfall den delen av breddene som skiller elven fra hagen her. Det var artig å se den flyte over via et kumlokk inne på naboens tomt.
Og med det samme jeg var ute og fotograferte, tok jeg et par bilder av gjenstander som på nåde har overlevet 2006, men som neppe får eksistere ut neste år.
Forøvrig, godt nytt år!
Mitt nyttårsforsett for 2007 er å få bedre gehør. Eller, det kunne vært det hvis jeg hadde drevet med nyttårsforsetter. Det jeg egentlig trenger, er vel å bli flinkere til å innlede blogginnleggene mine. I alle fall, hvis du har lyst til å teste ditt gehør, og/eller evne til å skille toner ifra hverandre, kan du gjøre det her, på Det verdensomspennende Internettet:
Test your musical skills in 6 minutes
Test your pitch perception abilities in 3 minutes
Misfornøyd med første gangs resultat på begge testene, har jeg tatt dem to ganger. Mine musical skillz er på 86,1% rett (72% første gang, med annen musikk i bakgrunnen). Mine pitch perception abilities er å kunne skille på 0,83 Hz (1,2 Hz på første forsøk).
En kort juleoppdatering:
1. Hvordan få tre ivrige barn med å være lommelykt til å være stille? Be dem leke røvere som må hviske til hverandre.
2. Nå i julen og på fødselsdagen min har jeg blitt utsatt for en ny gavetrend. Jeg liker vanligvis å få bøker, men dette året har faktisk bøkene jeg har fått begynt å bekymre meg. Altså, hva sier det om meg at jeg får bøker med titler som Hvor mye veide Elvis da han døde og Toilets of the world? Hvor kommer ideen fra at denslags skulle interessere meg? Dette er jo et tankekors, men en virkelig tankevekker er at, jo, det er faktisk artige bøker. FørstnevnteSistnevnte verk ligger nå behørig plassert på badet, og dere kommer til å angre når jeg begynner å sitere fra sistnevnteførstnevnte!
3. Voldsfilosofisk tilsvar fra min nevø Andreas, konfrontert med påstanden at han ikke finnes: Jeg fins! Jeg slåss, så jeg fins!
Min sporty elskede og jeg var en tur på Kuvauven for et par uker siden for å nyte vind og godt vær. Vi kan også anbefale fiskesuppe på Skjærhallen. I det siste har jeg vært slapp til å fotografere ekskursjonene våre, derfor satte jeg kameraet til å ta bilder med ett-minutts-intervaller. Det ble ganske mange bilder av himmel, men det ble likevel et ganske vellykket eksperiment.
Aftenpoften har fått ferten i at det nå er "vitenskapelig bevist" at kvinner bruker 20.000 ord om dagen og menn 7.000. De er imidlertid litt sent ute, for nå har forfatteren som jeg blogget om tidligere, funnet ut at de tallene hun brukte ikke var etterettelige likevel. Så for en gangs skyld har jeg blitt motivert til å kommentere en artikkel på en nettavis (dvs. ikke blogge om det, men kommentere det i nettavisen).
Se The Language Log igjen for mer info, og denne fine artikkelen i Guardian om boken, forskningen og resultatet av et uformelt forsøk med over én dag med én stillferdig mann og én pratsom kvinne.
I en samtale rundt middagsbordet i forrige helgs hyggelige besøk hos svigers i Grimstad, kom temaet samtaleemner flyktig opp (en metasamtale der, du!). Marianne hevdet at det ikke er korrekt å snakke om politikk og religion, men jeg mente at det burde det da være. Riktignok kjenner jeg til den regelen, men jeg mente at dette måtte være noe som hadde dukket opp i nyere tid, og at det tvert imot var helt gangbare emner å ta opp tidligere. For eksempel synes jeg å huske fra Dostojevskijs Idioten at man i de russiske selskapene gjerne diskuterte dette. Med denslags litterær ballast burde jeg kunne vinne enhver diskusjon. Men min kjære hadde naturligvis rett. (Igjen.)
Ingen er mer nøye på å gjøre ting riktig enn de som driver med rollespill. Kompendiene til en laiv som foregår i 30-tallets England er således en utmerket kilde til å finne rett skikk og bruk. Og fra kompendiet om nettopp skikk og bruk, finner vi følgende sitat:
Man konverserer bare om trygge temaer. Samfunnsspørsmål, politikk og religion er selvfølglig totalt uakseptable samtaleemner. Trygge temaer er kunst og kultur, litteratur, været, kjendiser, sport, hobbyer og fritidsinteresser, og den evige problemstillingen om hvor vanskelig det er å få tak i godt tjenerskap for tiden. Penger og personlig økonomi er helt uakseptabelt som samtaleemne, det samme gjelder familie og familieforhold!Dette er jo åpenbart mer aktuellt enn noensinne. Aldri har det vel vært vanskeligere å få tak i godt tjenerskap enn nå!
Min kjære og jeg har sett WTC. Nå går den vel ikke på kino lenger, men det er ikke noe poeng i å leie den heller. Vent til den kommer på TVNorge.
Tomatsaus er åpenbart blant verdens sterkeste væsker. Det skal jo ingenting til før det setter seg fast, og når det gjør det, er det umulig å få bort. Her om dagen varmet jeg kjøttsaus med tomat i en plastbolle i mikrobølgeovnen. Nå er det herdet tomatsaus i bollen, så hardt inngrodd at stålull ikke kan fjerne det. Ikke rart jeg blir sår i ganen av å spise pizza.
Min gode fetter Martin har vært på sykkeltur i fjellet over Lillehammer, og der fant han et tårn. På toppen av tårnet henger det en plate i metall, og i bunnen av tårnet er det vegger av tre og en låst dør. En stige strekker seg til toppen av tårnet. Det er ingen ledninger til eller fra tårnet, og ingen strømtilførsel. Kan noen av dere på Det verdensomspennende Internettet forklare hva dette tårnet er til for?
Det kan bemerkes at det finnes en parabolantenne på Høgskolen i Lillehammer som peker i tårnets generelle retning, og at NRK også holder til der. Om det er noen sammenheng derimellom har vi spekulert i uten å bli spesielt kloke.
Den som kan forklare tårnets hensikt premieres kanskje med en sykkeltur i fjellhjemmet* ved Lillehammer.
*) Fjellheimen kan da ikke være korrekt riksmål?
Hvem er det egentlig som ønsker å lukte melk og honning når de vasker seg? For en vemmelig tanke!
Hørt i kantinen:
- Om hundre år er allting glemt, var det en som sa.
- Og vi husker ikke hvem som sa det, engang.
Tegneserien M er morsom og har høy nerdefaktor. (Ja, det lar seg kombinere, ihvertfall i mitt hode.) Idag var den ekstra morsom:
Det morsomme her er naturligvis telefonnummeret man skal ringe. Det er til Synovate MMI, de hyggelige menneskene som ringer på kvelden og lurer på om du vil være med i en spørreundersøkelse.
For tiden er jeg alt for treg til å legge meg. I løpet av uken pådrar jeg meg et betydelig søvnunderskudd fordi jeg legger meg sent og står opp tidlig. I helgen kan jeg stå opp sent, men kompenserer med å legge meg desto senere, slik at jeg ikke får hentet inn underskuddet likevel.
Og i stedet for å legge meg tidlig som jeg burde, er jeg sent oppe og gjør unødvendige ting som f.eks. å blogge. Jeg kan være trøtt som en dupp og likevel har jeg ikke lyst til å gå til sengs. Problemet er, tror jeg, at det ikke er noe gøy å legge seg. Det neste som skjer etter at jeg har lagt meg, er jo at vekkerklokka ringer på morgenen og jeg må stå opp, enda trøttere enn jeg var på kvelden.
Hoi! Da er vi kommet hjem fra høstferie i Praha. En høstferie i Praha kan anbefales, ikke bare fordi Praha er en flott by som det er gøy å dra på ferie til, men fordi det er såpass mange som synes det er gøy å dra dit at det kan være greit å komme litt utenom høysesongen. Riktignok regnet det litt innimellom, men det var ikke plagsomt.
Reisens arrangører var min mor og far, og Marianne og jeg var fornøyde deltagere. Mamma spesialiserer seg i å finne fine overnattingssteder, og hun lokaliserte oss i en leilighet et par stenkast unna Karlsbroen og borgen som dere kan se på bildet over.
Praha er fullt av flotte kirker, spisesteder, souvenirsjapper og andre severdigheter, og det meste av det innenfor gangavstand fra der vi bodde. Dessuten skjedde det utrolig mye. Det var ganske enkelt ikke måte på konserter, ut- og forestillinger. Vi fikk med oss en klassisk konsert med obo og strykere, museet for torturinstrumenter, kirker, borg, et utsiktstårn, og sist men ikke minst, operaen Don Giovanni i en dukketeaterutgave. Fantastisk gøy.
Det var muligheter for shopping også, naturligvis. Ikke minst hvis man er interessert i marionetter, sjakkbrett eller gjenstander av glass, men også f.eks. sko. Over kan jeg sees voktende på en pose slike mens min elskede var inne for å komplettere en årsrasjon.
Og her kommer Marianne ut, godt fornøyd med å ha gjort et realt fottøykupp.
XML! Ikke bare er det kronglete å skrive, det er jo grusomt å lese også.
Beklager. Måtte bare få det ut. Fortsett videre, her er det ingenting å se.
På fredag plukket jeg opp min nye iPod Nano. Den tror jeg jeg kommer til å bli fornøyd med, ihvertfall er jeg det så langt.
I dag har min kjære og jeg vært på en veldig hyggelig tur med Guro og Trygve. Vi gikk fra Sognsvann til Ullevålseter hvor vi kjøpte dyre, veldig mektige og veldig gode vafler. Dessuten fikk jeg hjulpet Trygve med å koble en mobil til en PC, og jeg vil herved klage på alle brannmurprogrammer til PCer. De er ikke bra noen av dem.
Nå låner jeg Lillebrors Mac for å oppdatere dere, kjære lesere, om disse hyggelige nyheter, mens han uvitende om akkurat dét hviler enden etter å ha syklet Rallarveien.
Bare en kjapp oppdatering på hva jeg har opplevet på kulturfronten i det siste. Mens min kjære var i Bergen for litt siden, dro hun for å se Biler uten meg (dvs. filmen heter "Biler", ikke "Biler uten meg"). Og jeg fant ingen som på kort varsel ville være med og se Cars (jeg foretrekker å se disse animasjonsfilmene på originalspråket, selv om også de per definisjon er dubbet), slik at jeg ble nødt til å se den alene. Men er det en bra film, er det helt greit å se den alene. Cars er hyggelig og morsom. Den kan du trygt se.
Her om dagen var min kjære og jeg og så Byoperetten, Det hendte i den gamle by. Det var riktig fornøyelig, og forhåpentligvis en god oppvarming til høstferien da vi skal være med foreldrene mine til Praha. Da regner jeg med at det blir skikkelig høykultur på oss, for eksempel opera og/eller dukketeater og karaoke.
Ny funksjonalitet fra Blogger må jeg jo utnytte. Det gjør at jeg mistet min layout som jeg var så fornøyd med, men den nye er kanskje ikke så verst. Vi får nå se om jeg prøver å komme tilbake til den forrige igjen etter hvert.
I skrivende stund er jeg med i en budrunde om dette huset. Det er jammen snakk om mye penger og ganske så spennende. Jeg kan ikke skrive mer akkurat nå, i tilfelle mine motstandere leser denne bloggen for å finne ut min taktikk. (Det ville være motbydelig.)
Uansett hvordan det går, har jeg lagt inn bud på nye iPod Nano. 8 GB kapasitet for 2190,- er akkurat det som skal til for å få meg ned av gjerdet. Det vil erstatte min hjemmelagede iPod.
Oppdatering
Nei, jeg fikk ikke tilslaget. Nå kan jeg altså røpe min "taktikk": Det hadde seg nemlig slik at det var lagt inn et bud som var akkurat på den summen jeg hadde satt som tak for mine egne bud. Da tenkte jeg at det ville være forsmedelig om noen andre skulle stikke av med huset for samme beløp som jeg kunne ha gitt, og derfør økte jeg med 10.000,- og bestemte meg for å stoppe. Dette kunne jeg naturligvis ikke skrive i bloggen, da min motbyder dermed kunne ha lest dette og budt bittelittegrann over for å få huset. Det neste budet ble dog enda 25.000,- høyere, så jeg har ihvertfall trøsten at den som fikk tilslaget måtte betale 35k mer til gjengjeld for at jeg ikke fikk huset vi hadde lyst på.
Det er faktisk mer enn to måter å implementere en dorull på. Noen steder henger rullen parallelt med veggen, og da finnes det enda to måter å implementere den på, hvorav én er riktig og én er gal.
Flere myter går i vasken: Har du hørt den om at kvinner bruker 20.000 ord om dagen og menn bare 7.000, og derfor har mannen nesten brukt opp sin kvote når han kommer hjem fra jobben, mens kona har 10.000 igjen som hun må bruke opp?
Før jeg i det hele tatt tenkte på at dette kunne det vært artig å sjekke opp, snublet jeg over noen websider hvor en Mark Liberman har gjort en grundig undersøkelse av hvor disse og lignende påstander kommer fra. De beste forslagene han har funnet er at opphavet muligens er en vits eller et konstruert eksempel. I alle fall har det ikke dukket opp noe forskning som støtter påstanden. Tvert imot finnes det noe materiale som antyder at menn faktisk snakker litt mer.
Her er Libermanns grundige serie i Language Log: en, to og tre. (Via Mind Hacks.)
Etter en slitsom og bra ungdomskonferanse i menigheten, avsluttet min kjære og jeg helgen på fotballkamp sammen med en gjeng andre hyggelige folk. FFK - Start 4-0 var god valuta for pengene for oss alle unntatt den ene Start-supporteren som vi hadde med. Som på forrige kamp, begynte det å regne, men denne gangen holdt jeg (vi) meg (oss) varm(e) etterpå (om ikke tørr(e)) og ble derfor ikke forkjølet.
Igår ga jeg blod for første gang. Riktig hyggelig var det. Jeg lærte at jeg har blodtype 0, Rhesus negativ (ikke positiv som jeg hadde for meg). Det gjør at jeg er velegnet som donor av blod, men ikke like egnet som mottaker. Men i alle fall er det sunt å gi, for hvis kroppen senere får et stort blodtap, er den trent på å produsere nytt blod. Dessuten har jeg høy hemoglobinverdi og gode jernlagre i kroppen.
Hei igjen. Nå har jeg visst ikke skrevet noe siden jeg hintet til at min kjære og jeg ble sammen igjen. Takk for gratulasjonene. Til vennlige sjeler og pekere som hadde andre forslag: Hyggelig med omtanken, men jeg hørte aldri på dere.
Her er en oppdatering av hva som har skjedd siden sist:
Vi/jeg har vært på et antall konserter:
Bjørn Eidsvåg på Hvaler hvor vi var sammen med Nina og Kurt - kjempebra konsert (og fantastisk lyd)
Serena-Maneesh, Ralph Myerz and the Jack Herren Band, samt Corazón på Månefestivalen - SM var veldig artig å høre, RMatJHB var kjempebra og C var en fin opplevelse.
Man har vært på kino:
Superman Returns er en bra film til Supermann-film å være.
Vi har vært på ferie:
Først var vi en tur hos svigers i Grimstad. Der var det som vanlig superhyggelig og deilig å være. Så har jeg vært en tur hos min bror og familien i Uppsala. Kjempegøy å leke med ungene som er fullstendig propell stort sett konstant, men litt mindre gøy å få diaré.
Og innimellom har man vært på sjøen, for eksempel for å feire at feriegjest Anders skulle gifte seg.
For en fire-fem uker siden fikk jeg en bassgang i hodet av en eller annen ny låt jeg hadde på disk. Veldig fengende var og masse driv hadde den, men jeg kom ikke på hvilken låt det var. Selv om jeg prøvde å tråle gjennom de siste elektronika-låtene, klarte jeg ikke å finne igjen dette glimrende groovet. Derfor vil det sikkert interessere dere å høre at jeg i går fant ut at det ikke var elektronika i det hele tatt. Det var naturligvis disco: Disco Inferno med The Trammps. Ah, som det svinger.
Og husk å holde et øye med Komposten, siden jeg ikke er så kreativ, men resikulerer gamle godbiter for tiden.
I går kveld var jeg ute og kjørte bil, og da så jeg noe merkelig. To unge damer løp på siden av veien. Dette syntes jeg var ganske pussig, for så langt jeg kunne se, var det ingen som forfulgte dem eller andre tegn til fare. Kanskje de hadde det travelt, kunne man jo tenke seg, men de så ikke stresset ut heller. Tvert imot så de blide og fornøyde ut. Den ene av dem smilte til og med.
Hele situasjonen var veldig underlig. Disse to regelrett sprang av gårde, men de virket samtidig tilfreds. Min konklusjon er at jeg antagelig har observert to joggere. Artig!
I forigår så jeg et bilskilt, og min reaksjon ble en av mine jevnlige påminnelser om at jeg er nerd. Bilnummeret var 65536. (Søk på Google hvis du lurer på hvorfor. Tallet gir ca. elleve millioner treff, mens 65537 bare gir ca. trehundretusen. Bonus-nerdepoeng til den som skjønner hvorfor 65535 er viktigere enn 65537, forresten.)
For å virkelig å slå fast at jeg er nerd, kom jeg inn på kontoret noen minutter senere og fortalte om dette til to kollegaer Mette og Frode. De reagerte bare med "Jaha?"
Litt senere på dagen fortalte mine to kollegær om hvordan jeg hadde kommet ivrig inn på kontoret og fortalt om dette bilskiltet, til en tredje kollega, Tomas, og de overlot til meg å fortelle nummeret. 65536, sa jeg, og da lyste han opp. Godt å vite at jeg ikke er alene.
Denne uken har jeg sett filmen Mission Impossible 3 på kino og forestillingen Kona eller livet på City Scene. Filmen fikk vi anbefalt av en viss zum-gitarist som bor hos oss mens han venter på å gifte seg, mens farsen ble anbefalt av avisene. Actionscenene var ikke verdt billettprisen, men det var svingdørskomikken. Siste halvdel av kinobesøket ble jeg mindre og mindre overbevist, i motsetning til andre akt av teateret hvor jeg lo nesten konstant.
Begge deler fortsetter denne uken.
Tidligere har jeg nevnt en ordning hvor man kan betale sin egen personlige CO2-avgift når man har reist med flymaskin. Som sagt, har jeg sans for denslags; den som forurenser skal betale for det. Videre har jeg blogget et par ganger om en reise til New York. En flyreise, altså.
Den oppmerksomme leser skjønner naturligvis at her oppstår et dilemma. Hvor har det blitt av miljøverneren fra mars? Det er billig å blogge, liksom. Men for å si det med Fremtiden i våre hender: Hvorfor skal jeg la være å betale for utslippene mine?
En flyreise tur/retur New York via Amsterdam koster 532,- å annullere. Slik ser kvitteringen ut når man har gjort det:
Sitat fra kvitteringen:
Mitt klima forplikter seg til å bruke ditt bidrag til å redusere den ovenstående mengden med klimagasser gjennom et klimaprosjekt. Prosjektene blir sertifisert av uavhengig ekspertise og følger Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme (Clean Development Mechanism). I tillegg til å veie opp for utslipp av klimagasser, må prosjektene bidra til utvikling lokalt, for eksempel gjennom å skape nye arbeids-plasser, ved å overføre teknologi og kunnskap og ved å redusere lokale miljø-problemer.
Jada, jeg vet det ikke er mye nytt og artig jeg skriver for tiden. Men trofaste lesere belønnes likevel idag med et feiende flott videoklipp med badegleder utenfor bassengets rammer.
Jeg leser ikke Bergens Tidende særlig ofte, men kanskje jeg burde? De har ihvertfall en helt genial dekning av årets Big Brother-vinner:
Vant en million - bt.no
I går hadde vi bibelgruppe hjemme hos meg for første gang på ganske lenge. Det ble forsåvidt ikke så mye bibel, men grilling og hygge i alle fall. Chris her er en skikkelig hobbyfotograf og prøvde å belære oss om det gyldne snitt. Det kjenner jeg godt til fra før, og det demonstrerte jeg ved å snitte ham så gyllent det bare går. Se bare her:
Chris får plass i en boks definert av det gyldne snitt, som dere ser:
Ansiktsuttrykket til Chris røper imidlertid at han allerede i øyeblikket bildet ble tatt mente at jeg ikke helt var på linje med det han har lært i fotoklubben. Og jeg skal ærlig innrømme at han er minst en størrelsesorden flinkere enn jeg til å fotografere. Sjekk galleriet på hjemmesiden hans, Nettrommet.
Liten oppdatering: Bildene av denne benken, denne også, og skoene her ble tatt av Chris samme kveld.
Jostein sier at det finnes én rett og én gal måte å implementere en dorull på, og hvem kan være uenig i det? Likevel kan man komme over doruller som har enden hengende på feil side. Forstå det den som kan.
Min fetter og gode venn Harald Høidahl lager musikk. Frem til nå måtte man kjøpe denne musikken på CD-plate, men fra nå av kan man også kjøpe den på Det Verdensomspennende Internettet. På haraldmusic.blogspot.com ligger den svenske utgaven av hans nyeste verk til salgs for 1 euro.
Var det noen flere enn Lise som forsøkte seg på en fjernsynsfri uke? Gikk det bra?
Selv glemte jeg meg bort da jeg overnattet på hotell på torsdag. Det var ikke noe å se på, men jeg floppet rundt i sikkert ti minutter likevel (neida, ikke på de kanalene).
Dette er grunnen til at hvis jeg noen gang skal ha et fjernsyn, vil jeg ikke ha det i stuen, men et eget rom som er avsatt til fjernsynstitting. Da må man bestemme seg for å gå og se på tv, og det blir ikke like enkelt å sjekke om det er noe på. Dessuten står ikke fjernsynet på og forstyrrer når man har folk på besøk. For meg er det lite som er så voldsomt distraherende i en samtale som en flimrende skjerm i nærheten. Det kommer av at tv er konstruert for å fange og holde oppmerksomheten, og øynene og hjernen er avstemt for å følge med på bevegelse. Og i tillegg er fjernsyn usunt for kropp og hjerne, men det kan jeg komme tilbake til en annen gang.
Uke 17 er den offisielle tv-frie uken, eller TV Turn Off Week som den heter der den kommer fra. Fjernsyn er utrolig vanedannende, og jeg vil foreslå å bruke denne uken til å bli oppmerksom på hva som skjer hvis du ikke skrur det på.
For meg har det stort sett vært tv-fri uke siden 2002, og det er jeg veldig, veldig godt fornøyd med.
Som tidligere nevnt skulle jeg bevise at jeg var voksen ved å ønske meg sykkelhjelm til jul (ordspill utelatt for å skåne leserne). Og idag har jeg begynt å bruke den. Og regnbukser. Nå setter jeg altså min egen sikkerhet og komfort foran stil. Det føles uvant, men greit. Kom voksenliv!
Takk for de hyggelige kommentarene om bildene i forrige innlegg. Bildene som jeg er med på har jeg naturligvis ikke tatt selv (korreksjon: dvs, de fleste av dem), men dette har jeg tatt med selvutløser:
Jeg kjøpte nok ingen ikke noen t-skjorte med I heart NY på. Det jeg ville ha, var en t-skjorte som virkelig signaliserte storby, og den kjøpte jeg hos MetroNaps:
Dette er et etablissement hvor man kan ta seg en futuristisk lur i 20 minutter for 14 dollar, eller så kan man bli medlem og komme når man vil. I lunchtiden lønner det seg å forhåndsbooke. Mer urbant enn dette blir det bare ikke.
Disse urbane menneskene er sikkert medlemmer hos MetroNaps.
Dette bildet er tatt fra South Street Seaport. Bak andre skyskraper fra høyre ligger den andre filialen av TKTS, et byrå som selger gjenværende billetter til kveldens Broadwayforestillinger for halv pris. Den første filialen ligger på Times Square og har mye lengre kø.
Til høyre for billedkanten var en helt fantastisk fascinerende og lærerik utstilling som het Bodies. Ekte menneskekropper var konservert med polymer og stilt ut slik at man kunne se muskler, nerver, blodsirkulasjonssystemet, lunger og alt mulig annet. En slik utstilling har jeg hatt kjempelyst til å se, og derfor var jeg storfornøyd med å snuble over denne.
Et par bilder til av Times Square på kvelden må nesten med. Veldig kommersielt og veldig kult.
Vi var også på søndags formiddagsmøte i Times Square Church. David Wilkerson var på reise, men det var et bra møte likefullt. Og for et praktfullt menighetslokale. Ved siden av meg sto faktisk Lauryn Hill. Muligens.
Like ved siden av Times Square Church ligger Winter Garden Theatre, og dit gikk vi og så Mamma Mia etter møtet. Plottet var enkelt og greit, men med så mange klassiske ABBA-låter må det bare bli bra uansett.
Dette var samme dag som vi dro på Groove, og på veien dit gikk vi gjennom Washington Park. Her var det ganske hyggelig. Det satt noen og spilte gitar og sang mens noen andre danset til musikken. På vei ut av parken ble vi tilbudt å kjøpe dop to ganger, men vi avslo naturligvis. Senere fikk vi vite at det var dårlig kvalitet på varene man fikk der også.
Et lite tips til slutt: Sjekk åpningstidene til museene. Vi dro til Museum of Modern Art nest siste dagen klokken fem, og da var det nesten stengetid. Men siden museet holdt stengt på onsdager kunne vi ikke dra dit dagen etter, og derfor ble vi nødt til å nå rundt hele museet på en halvtime. Det holdt såvidt.
På folkets oppfordring kommer her en rask oppsummering av påsketuren til New York. Deltagere: meg og Stian (ja, jeg vet det er uhøflig å nevne seg selv først, men det er nå engang rekkefølgen på oss i bildet), her paa toppen av Empire State Building.
Skyskraperne er vanvittig imponerende. Dette er Trump Tower, oppkalt etter Trump. Om ikke det hadde vært noe annet å gjøre i byen enn å gå rundt og se på dem, hadde det likevel vært en bra ferie.
Times Square. Det er påbudt for bygg i dette området å ha masse lys på veggene, slik at man kan ta kule bilder.
I Greenwich Village befinner Bob Dylans gjennombruddsbar seg. Ta den, Simon!
Stian utenfor FN-bygningen. Jeg har alltid trodd at pistolskulpturen var mye større, men Luxembourg hadde kanskje ikke råd til det.
Som om vi ikke hadde gått langt nok fra før, spaserte vi over Brooklyn Bridge. Husk å ta med skritteller for å vite hvor mange mil du har gått. Det glemte vi.
Brooklyn Bridge fra en annen vinkel. Helt til høyre: Vakttårnet!
Meg og Manhattan, sett fra vannet.
Søndag kveld gikk vi til Meatpacking District og fant en klubb som heter Groove. Vi tittet inn rundt kl. 2030 og oppdaget en poetry slam. Det var gøy nok i seg selv, men da det var slutt kl 21, begynte mannen Stian håndhilser med på bildet. Navnet hans er Rahj, og sammen med et band sto han for en voldsomt kul opptreden. De gjorde "live remix" av alle slags låter til nesten 0230, og det var fullt trykk og masse energi hele kvelden. Helt genialt bra.
Ingen tur til New York er komplett uten å ha sett byen fra helikopter. Dette koster vanligvis litt over 100 dollar for et kvarter. Hvis ikke man har kontakter.
New York sett ovenifra.
Og nedenfra.
En tilfeldig fyr på T-banen. Dette bildet er bare med fordi jeg er litt ekstra fornøyd med det.
Siste kvelden dro vi på Top Of The Rock - på taket i ett av byggene i Rockefeller Center. I motsetning til Empire State Building var det ingen kø her, og man har panoramautsikt. Superimponerende.
Forøvrig var det et rikt dyreliv i byen. Vi så både fugler, ekorn og rotter. Ok, dette får holde foreløpig.
