Google fylte 10 år september, og de feirer med å gjøre tilgjengelig en søkeindeks fra 2001, den eldste de har. Du kan søke på ord som ipod og se at det betydde noe helt annet i 2001. Og naturligvis er det morsomt å egosurfe bakover i tiden. Og hvor var zum i 2001? Søk på zum høidahl.
Velg "View old version on the Internet Archive" på søkesiden for å se hvordan siden faktisk så ut i 2001. Gjør det nå! for utstillingen til Google stenger midt i oktober.
(Men Internet Archive har åpent hele tiden, så der går det an å mimre av hjertens lyst når som helst.)
Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.
Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.
En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.
Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.
Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.
Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen.
Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.
Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.
I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.
I følge Aftenpoften har Ja vi elsker aldri offisielt vært kåret til Norges nasjonalsang. En musiker ved navn Stian Carstensen har laget en ny kandidat som han håper kan overta med tid og stunder. Hør den pompøse og morsomme toern selv her.
Knipset på et toalett i Torvbyen. Hvorfor trenger engelsktalende 4-5 trykk med seterens mens nordmenn bare trenger 2-3? Tyskere skal visst spraye direkte på toalettsetet og for dem presiseres det at det er papiret de skal bruke til å tørke setet med etterpå. (Klikk på bildet, så blir teksten litt mindre utydelig.)
Ja, kjære lesere/seere. Som lovet kommer her flere bilder fra bryllupet. Disse er tatt av onkel Johan.
Dette er oss utenfor kirken.
Dette er gjester som venter i spenning på at vi skal komme tilbake etter fotograferingen.
Her kommer vi til Fredrikstad Handelsstands festlokaler. For å gjøre litt reklame: Det er vanskelig å få fullrost dem som driver dette stedet. Det var slett ikke dyrt, maten var deilig og servicen var fantastisk.
Hvem kan la være å smile ved en slik anledning?
Sangen fra meg til Marianne med melodi fra «Jeg er havren» slo veldig godt an, men den som lo best var Christian (i midten).
Her er vi utsatt for mer moro, men dessverre husker jeg ikke akkurat hva.
Dette er et motiv dere har sett før, men Christian har mast veldig mye om å få bilder av seg på nettet.
Fra nå av vil jeg ha polonese på hver eneste fest jeg er med på å arrangere.
Vi er havren. Marianne var veldig tydelig før bryllupet på at sanger på melodien til «Jeg er havren» ikke vil bli akseptert. Vår toastmaster Lundblad ga oss likevel en radbrukket utgave av nettopp den sangen. Hva skulle vi gjøre? Gud velsigne ham, den bondeknoll.
Kjære venner og lesere. Det har vært en strøm av henvendelser fra dere med bønn om oppdateringer og bilder. I går kom vi hjem fra vår bryllupsreise til Sardinia (mer om det i et senere innlegg), og nå først har jeg fått tid til å se igjennom noen av bildene som ble tatt og legge dem ut til allmenn beskuelse. Takk til onkel Peter for disse bildene.
Marianne, forventningsfull brud, flankert av sin pappa Rolf.
Vår transport for dagen, en Audi fra begynnelsen av 70-tallet (beklager at jeg ikke har mer greie på det, Arild!).
Christian hadde skrevet en sang til oss og sang den selv.
Vi ble ikke så lite rørt.
Vi ønsker å beklage til alle som måtte overvære brudevalsen at vi forsøkte oss på wienervals når det var engelsk vals vi hadde øvet på.
Elvis Presley og The Beatles hadde også skrevet sanger til oss, og de ble fremført av zum.
Marianne og jeg hadde en fest uten like. Bortsett fra at kontaktlinsene mine ble grådig tørre utover kvelden, var alt helt fantastisk!
Filosofen Eric Schwitzgebel funderte på om de som underviser i etikk har bedre moral enn andre. Dengang ei:
"At a recent philosophy conference, [Eric] offered chocolate to anyone who filled in a questionnaire asking whether ethicists behaved better than other philosophers.
It wasn't long before an ethics professor stole a chocolate without filling in a questionnaire. (This reminds me of a famous psychology study that found that trainee priests on their way to give a talk on 'The Good Samaritan' mostly ignored someone in need if they were in a hurry!)."
For dem som ennå ikke har bestemt seg for hva de skal benytte påskeferien til, anbefales det å gjøre som Stian og jeg gjorde ifjor, ta en tur til New York. Lurer du på veien, så se denne veibeskrivelsen fra Google maps. Legg spesielt merke til punkt 56.
En artig sak i VG: William Barrington-Coupe, enkemannen til pianisten Joyce Hatto har gitt ut andre pianisters innspillinger på nytt i Hattos navn. Han har altså rett og slett kopiert musikk, sagt at det er sin avdøde kone som har spilt den og tjent penger på det. Ganske freidig, altså.
Men toppen av kransekaken synes jeg er hvordan en av de plagierte reagerer på det. En norsk pianist, Tor Espen Aspaas, synes ikke det gjør så mye at hans innspillinger blir solgt med en annens navn:
- Jeg blir jo litt beæret over at noen gir ut min innspillinger i sitt navn, sier Aspaas til VG Nett. - På den andre siden ligger det en personlig tragedie bak det.
Derimot er det helt forkastelig å spille det av litt for fort:
På enkelte innspillinger har lyden blitt tuklet med, for å øke tempoet. Når man justerer lyden digitalt, forsvinner all forskjell mellom innspillingene.
Det gjør Aspaas mest opprørt.
- Det at man har endret hastigheten er verst, sier han - Det er vanvittig uetisk.
:Dagbladet har en serie med bilder av morsomme reklameskilt fra Oslo. Det er nettopp gitt ut en bok full av dem. "Dritbillige tomater" er ikke med i bildeserien, men her det ihvertfall noen perler.
Det har vært en sterk og god tradisjon gjennom alle år at LO-lederen leder Aps valgkomite.
Partisekretær Martin Kolberg i Ap til Aftenposten 18. januar 2007
Det var en tradisjon som sto sterkest på Yngve Hågensens tid som LO-leder. Konrad Nordahl var det aldri. Tor Halvorsen var ikke, og Parelius Mentsen heller ikke. Så det er ikke en så sterk tradisjon i det.
Partisekretær Martin Kolberg til Dagbladet 29. januar 2007
I en radioreklame dukket det en kjente og kjær vits. Den om elgen som gikk over elven og ble rein... og da var det hjort. Og akkurat den siste delen, den bak "...", hadde jeg ikke hørt før, så jeg sa til Marianne: "Den har jeg ikke hørt før, men den er vel gammel." Marianne: "Ja, elggammel."
Tegneserien M er morsom og har høy nerdefaktor. (Ja, det lar seg kombinere, ihvertfall i mitt hode.) Idag var den ekstra morsom:
Det morsomme her er naturligvis telefonnummeret man skal ringe. Det er til Synovate MMI, de hyggelige menneskene som ringer på kvelden og lurer på om du vil være med i en spørreundersøkelse.
. 
Det er hyggelig at du leser bloggen min så nøye at du har kommet helt hit ned. Ha det riktig fint!