Det er ikke helt godt for selvbildet mitt å handle i en nettbutikk som kaller seg BeautyBay.com. Likevel, når jeg kan betale 200 kr for to flasker shampoo som hos frisøren ville kostet 600 kr, så får det heller være.
(Tips: Har du flass tørr hodebunn, kan jeg anbefale KMS Head Remedy Dandruff Shampoo.)
Twitter er en tjeneste som er en blanding mellom sms, chat og blogg. Du får 140 tegn på deg til å skrive det du er opptatt med for øyeblikket. Man kan også skrive og få meldinger på mobilen, enten med et spesialprogram eller bare ved å logge seg på m.twitter.com med en mobil-nettleser. Som dere ser på høyre side av bloggen her, kan man også plassere twitringen på en blogg.
Det eneste som er problemet, er at jeg ikke kjenner noen andre som bruker Twitter ennå. Det kan dere hjelpe til med. Bli med!
NB: Det heter ikke "å gjøre-liste" eller "gjøremålsliste" på norsk. Det heter huskeliste. Når så mye er bragt på det rene, tror jeg også at det er enkelt å finne en bedre oversettelse for "To Do Bar" enn "gjøremålsfelt" (Outlook 2007, jeg sikter til deg!).
(Etter en gang å ha oversatt en liten serie med hefter i menighetssammenheng, har jeg lært dette: Det er viktigere når man oversetter noe å være dyktig i språket man oversetter til enn språket man oversetter fra. Minste motstands vei er i grunn å skrive amerikansk med norske ord, men man må bruke norske vendinger for at resultatet skal bli bra.)
Det spesielle med denne kummen nesten nederst i Christianslund Allé er at vannet renner ut av den, mot normalt inn. Forestill deg nå de avløpene som ligger lavere enn kummen i samme gate.
Denne gangen tror jeg vannet bare nådde ca 50 cm opp i kjelleren vår.
Hva gjør man hvis man som huskjøper er misfornøyd med eiendomsmegleren som selger deg huset? Mens vi var på jakt etter ny bolig, kom vi en gang over et hus som vi hadde lyst til å kjøpe. Megleren som hadde visningen var av «selgertypen», du vet en slik som prøver å overbevise deg om at dette er akkurat det du vil ha. (Merk at jeg prøver å formidle en påtrengende følelse nå.) Da jeg la inn bud på det huset, var det derfor til tross for meglerens anstrengelser, absolutt ikke på grunn av dem. Det huset ble uansett for dyrt og noen andre kjøpte det. Men deretter la jeg alltid merke til om navnet til den megleren sto i husannonsene, for da ble hele huset uinteressant.
Da vi var på visning i huset vi nå har kjøpt, fikk vi en annen meglervariant. Da stilte vi helt vanlige spørsmål, men megleren kunne ikke svare. Det ga en dårlig følelse, men ikke så dårlig at vi lot være å by. I etterkant har det vist seg at megleren tilbakeholdt opplysninger om at det hadde vært oversvømmelse i kjelleren fem år tidligere. Spørmålet melder seg om han gjorde det med vilje, men la oss anta at han ikke hadde fått vite om problemet. Uansett stiller det ham i et dårlig lys, for hvem er det ellers som skal sikre for at vi som kjøpere får såpass kritisk informasjon?
Dette er såpass alvorlig at vi kommer til å forsøke å få erstatning for det som oversvømmelsen i kjelleren har kostet oss. Men den største ulempen, at vi i en ukjent periode fremover ikke kan være særlig sikre på at ting står trygt i kjelleren, den er det sannsynligvis ikke mulig å tallfeste og få noen erstatning for. Det er det ikke så mye å gjøre med.
Men tilbake til innledningen: Hva skal man egentlig gjøre når man er interessert i et hus, men husets eier har valgt en megler vi ikke stoler på? Megleren skal jo egentlig ta vare på våre interesser også, men har han egentlig noen incentiver til det?
Å la være å komme på visning er ikke en helt tilfredsstillende løsning. Det kan sikre at vi unngår et hus vi ikke vil ha, men kan også gjøre at vi går glipp av et hus vi vil ha. Skulle jeg komme på en visning hvor jeg får følelsen av at megleren er dårlig, vil jeg kanskje si i fra til dem som selger at jeg er interessert i huset, men ikke med den megleren.
For tre uker siden, mens vi var på ferie, var det oversvømmelse i kjelleren. Vannet hadde stått 10 cm oppover veggen, og vi hadde en god del ting der som ble ødelagt. Heldigvis har jeg en snill søster som tok hånd om kontakt med sanerings- og takseringsfolkene, og vi kunne kose oss videre i Wien, Venezia osv. og glemte problemene hjemme.
Men i natt regnet det kraftig igjen, og la meg pent si at avløpsanlegget ikke er riktig dimensjonert. Denne gangen kom vannet veldig mye høyere opp. Så høyt, faktisk, at selv om nesten alt var ryddet vekk fra kjellergulvet, nådde vannet til hyllen hvor det som hadde overlevd forrige flom var lagret. Tørkemaskinen fra forrige gang sto fremdeles og gikk, og den må sikkert stå og gå noen uker til.
Min relativt nye vinterjakke er veldig fin. Fin i snittet og passe varm. Nå har den blitt en påminnelse om hvor godt vi har det. Om sivilisasjonens mange fremskritt. Om ting det er så lett å ta for gitt. Om hvilket presisjonsarbeid en glidelås er. Vanligvis, ihvertfall.
Jeg vil klage på mat og drikke uten tilsatt sukker.
Det er sleipt når man lager produkter som gir seg ut for å være noe annet enn det de er. For en stund siden var det en del artikler i avisene om revet ost som ikke er ost. Det ligner bare veldig på revet ost, og så heter det "Revet" (500 g) eller noe sånt. Produsentene satser på at folk skal ta feil og tro det ekte vare, men det de kjøper er billig og usunt kokosfett.
Og nå dukker jevnlig opp produkter som "ikke er tilsatt sukker". Assosiasjonen jeg får da, er at man har klart seg med det sukkeret som naturlig finnes i maten. (Mer bær, mindre sukker.) Raffinert sukker jo fy-mat, mens dette er naturlig og kanskje til og med sunn mat. Det høres jo nesten ut som at det ikke er tilsetningsstoffer i maten.
Men her har jeg tatt veldig feil. En dag tok jeg en titt på ingrediensene og så at i stedet for å tilsette sukker, har de brukt godt gammeldags kunstig søtningsmiddel. Tror du "Ketchup med søtningsmiddel" hadde solgt like godt? Ketchup Light, kanskje, eller Ketchup Max? Solo Super uten tilsatt sukker er i grunn Solo med Suketter. Til orientering.
I går kveld, eller la oss si det som det er, i natt, fikk jeg min første fartsbot. For å være presis har jeg ikke fått den ennå, siden det er en automat som knep meg. Det var naturligvis litt ergerlig, men jeg har alltid ment at de som får fartsbøter, de fortjener det. Dessuten har jeg ikke hatt så mye imot fotoboksene før heller, siden de i følge myndighetene reduserer antall ulykker. Det finnes nok flere fotobokser enn jeg synes er nødvendig, men egentlig synes jeg de er en grei ting. Det eneste nye er at det denne gangen går ut over meg. Når alt kommer til alt, er det altså ingen grunn til å være sur, så det er jeg heller ikke. Men bortkastede penger er det.
Verden går jammen fremover. Hos den lokale kjøpmannen idag, var det en kunde foran meg i køen som ikke hadde dekning på sitt betalingskort (kunden altså, ikke køen). Naturligvis forberedte jeg meg på å måtte vente en stund mens kassadamen (i dette tilfellet en gutt) gjorde ett eller annet for å annulere kjøpet mens den uheldige kunden foran meg gikk for å sjekke kontoen i nærmeste minibank. Men til min overraskelse slapp jeg det. Kassadamen (fremdeles en gutt) begynte å dra mine varer foran LASER-strålen som registrerer varene (er ikke fremtiden fantastisk? ikke bare kan gutter være kassadamer, men man bruker LASER-stråler i helt vanlige kolonialforretninger).
Dette fascinerte meg, og jeg forhørte meg med gutten om hva han hadde gjort. Han hadde trykket på en knapp som gjorde at den forrige kundens handel ble lagt til side, og da kunne han fortsette med neste kunde (meg) og gå tilbake til den forrige kunden senere. Denslags var ikke mulig da jeg var kassadame for noen år siden.
I den forbindelse tillater jeg meg å mimre litt. Ettersom Sandra har kommet med noen beklagelser over sine kunder, tenkte jeg å nevne et par frustrasjoner fra min tid. Mange er nok like ennå:
Det er ikke helt lett å konsentrere seg om å jobbe når noen står og holder en presentasjon 15 meter bak deg.
Men til gjengjeld kom det en en eks-hallodame fra NRK innom kontoret idag.
Kjære internett
Jeg har en uvane, eller til og med en tvangstanke. Forhåpentligvis ikke en nevrose. Hjemme på kjøkkenbordet hoper det seg jevnlig opp aviser. Det skjer når jeg ikke har tid til å lese dem, eller hvis jeg har vært borte på for eksempel fjellet og ikke engang har vært tilstede for å lese dem. Sammen med post og annet som jeg også pleier å legge der, har det lett for å bli litt av et rot.
Tvangstanken går ut på at jeg ikke vil kaste avisene før jeg har sett i dem. Hvis det står noe interessant der, er det jo for gæli om jeg skulle gå glipp av det. På nesten hver side (utenom sporten) kan det stå interessante ting. Å skumme raskt igjennom avisen er derfor vanskelig. Noen ganger tar det som du forstår, ganske lang tid før jeg kommer til bunns i en avisbunke. Brått kan det nemlig bli lørdag, og da slår helgeabonnementet mitt på Aftenpoften til. Det ordinære abonnentet på den avisen måtte jeg si opp. Det ble ganske enkelt en byrde. Nå har jeg forresten også nettopp sendt en mail til Aftenpoften om at jeg ikke vil ha aviser fra dem i helgen heller. Dermed blir problemet forhåpentligvis mindre, men den underliggende årsaken er fremdeles tilstede.
Er jeg unormal?
Tomatsaus er åpenbart blant verdens sterkeste væsker. Det skal jo ingenting til før det setter seg fast, og når det gjør det, er det umulig å få bort. Her om dagen varmet jeg kjøttsaus med tomat i en plastbolle i mikrobølgeovnen. Nå er det herdet tomatsaus i bollen, så hardt inngrodd at stålull ikke kan fjerne det. Ikke rart jeg blir sår i ganen av å spise pizza.
Hvem er det egentlig som ønsker å lukte melk og honning når de vasker seg? For en vemmelig tanke!
For tiden er jeg alt for treg til å legge meg. I løpet av uken pådrar jeg meg et betydelig søvnunderskudd fordi jeg legger meg sent og står opp tidlig. I helgen kan jeg stå opp sent, men kompenserer med å legge meg desto senere, slik at jeg ikke får hentet inn underskuddet likevel.
Og i stedet for å legge meg tidlig som jeg burde, er jeg sent oppe og gjør unødvendige ting som f.eks. å blogge. Jeg kan være trøtt som en dupp og likevel har jeg ikke lyst til å gå til sengs. Problemet er, tror jeg, at det ikke er noe gøy å legge seg. Det neste som skjer etter at jeg har lagt meg, er jo at vekkerklokka ringer på morgenen og jeg må stå opp, enda trøttere enn jeg var på kvelden.
XML! Ikke bare er det kronglete å skrive, det er jo grusomt å lese også.
Beklager. Måtte bare få det ut. Fortsett videre, her er det ingenting å se.
I forigår så jeg et bilskilt, og min reaksjon ble en av mine jevnlige påminnelser om at jeg er nerd. Bilnummeret var 65536. (Søk på Google hvis du lurer på hvorfor. Tallet gir ca. elleve millioner treff, mens 65537 bare gir ca. trehundretusen. Bonus-nerdepoeng til den som skjønner hvorfor 65535 er viktigere enn 65537, forresten.)
For å virkelig å slå fast at jeg er nerd, kom jeg inn på kontoret noen minutter senere og fortalte om dette til to kollegaer Mette og Frode. De reagerte bare med "Jaha?"
Litt senere på dagen fortalte mine to kollegær om hvordan jeg hadde kommet ivrig inn på kontoret og fortalt om dette bilskiltet, til en tredje kollega, Tomas, og de overlot til meg å fortelle nummeret. 65536, sa jeg, og da lyste han opp. Godt å vite at jeg ikke er alene.
Min fetter Martin og jeg diskuterte tidsbestemte hilsener her om dagen. Altså god morgen, god ettermiddag osv. Vi er begge begeistret for disse, men Martin påpekte at han ikke er komfortabel med å bruke dem etter midnatt. Hva skal man si da? God natt er jo noe man sier når man tar avskjed.
Vi var forsåvidt enige om at dette er et marginalt problem for de fleste, men man kan da ikke gi avkall på sin høflighet bare fordi man er sent oppe.
Akk ja, nå er det buss og apostlenes hester som gjelder. Bilen min har bestemt seg for ikke å starte igjen. Den vil helst ikke slippe meg inn en gang. I går kom jeg tilbake fra Halden og det samme skjedde som sist — jeg trykket på knappen for å åpne bilen, men i stedet begynte alarmen å ule forsiktig og bilen var like låst. Ikke gikk det å låse opp bilen med nøkkel heller, men det har jo ikke så mye for seg å sitte i en bil som ikke flytter seg fra punkt A.
Dermed var det å ta benene fatt og gå hjemover. Men det virket ikke så inspirerende å gå hjem for å sitte der og sture heller, så jeg fant ut at jeg like godt kunne ta en tur på kino. I køen for å hente billett til Narnia traff jeg Lars-Ivar og Tommy som hadde tenkt å se Kinamann. Den hadde jeg såvidt hørt om, men som det heter: Narnia har dere alltid hos dere, og derfor ble jeg like godt med på laget.
Kinamann viste seg å være en dansk feelgood-film om Keld, en blikkenslager som stort sett sier «Jo...» når noen spør ham om noe. Når konen vil dra fra ham, har han ikke stort å si, selv om han gjør noen tafatte forsøk på å få henne tilbake. Han begynner å spise middag hver kveld på den kinesiske grillen tvers over gaten. Innehaveren trenger først hjelp med noen rør som springer lekk og senere lurer han på om Keld kan hjelpe søsteren hans. Fra da av baller det på seg. En morsom og veldig koselig film, bedre enn Narnia i følge Lars-Ivar.
Jeg glemte å si at bilverkstedet ikke får sett på alarmen før 2. januar.
Til den det måtte angå: Å pakke opp zip-filer med Windows XP Utforsker går veldig tregt.
Jeg har nettopp foretatt en måling, og det tar ca. tre ganger så lang tid som med med et annet zip-program (jeg sammenlignet med unzip i Cygwin). Nyttig å vite hvis du av og til må pakke opp zip-filer i størrelsesorden 50-100 MB og oppover.
For spesielt interesserte: Testgrunnlaget var en zip-fil på 270 MB. Det tok 9:48 minutter direkte i Windows XP og 3:25 minutter med unzip.
For dere som syntes det var helt uinteressant: Gå direkte til denne videoen av en ordentlig hjelpsom gentlemann.
Det er hyggelig at du leser bloggen min så nøye at du har kommet helt hit ned. Ha det riktig fint!
