Himmelsk morgengave

Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.

Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.

En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.

Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.

Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.

Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen. 

Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.

Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.





I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.

Lange flate ballær 2

I går var vi på kino og så en flom av herlig Fredrikstad-patriotisme. Lange flate ballær 2 er nok mer håndtverk enn kunstverk, men det er veldig morsomt håndtverk. Morsomhetene kommer på rekke og rad. Veldig mange av dem ser man jo komme på mils avstand, men de er ikke mindre morsomme for det. Vi var i ordentlig godt humør på vei ut av kinosalen.

Et par, bra filmer

Min kone og jeg er blitt noen feinschmeckere på film. Det vil si at vi dro og så en av kinosjefens utvalgte her om dagen, en svensk film titulert Du levande. Dette er kanskje mer en typisk kritikerfilm enn en publikumssuksess, for den har høstet et knippe toppanmeldelser, men det var forholdsvis glissent i salen. Og den var absolutt annerledes enn de fleste filmer jeg har sett i det siste. Du levande har ikke noe plot, men er en serie glimt fra et par dager i en svensk by. En grå og trist svensk by. Ordentlig grå og trist, og dessuten mer og mer morsom. I tillegg til at filmen er grå i fargene, er det massevis av gamle, grå og ikke nødvendigvis pene mennesker.

Man trenger litt tålmodighet, for scenene er lange og ofte består de av bare ett eller noen få klipp. Til gjengjeld er det masse underfundig komikk som Marianne og jeg stadig vekk driver og minner hverandre på nå om dagen. Deriblant en desillusjonert psykiater som ikke lenger synes pasientene fortjener et godt liv, en kvinne som vil at mannen og hunden hennes skal stikke begge to og en litt udisiplinert trommeslager i en begravelse. Anbefales.

Neste gode film vi nylig har sett, er En dag uten krig fra 2005. Her er handlingen fra julaften 1914 på fronten et sted i Frankrike under den første verdenskrig. Etter hva jeg har hørt, er skyttergravskrig stort sett bare grufullt, men denne julaften tok man mange steder en pause fra hele krigingen og feiret jul sammen. Nå som det er desember har jeg endelig blitt åpen for julestemning, og En dag uten krig er rentappet, klisjéfri sådan. Anbefalt.

Oppdatering: Med et komma er det nå oppnådd et ordspill i innleggets tittel.

Oppdatering

Heisann. Det har skjedd mye i det siste. Etter hvert skal jeg prøve å detaljere litt mer, men her er ihvertfall en kjapp oppsummering.

1. Bryllup. Dette har jeg allerede skrevet litt om, men nå har vi fått flere bilder fra hoffotografen Johan Høidahl, og noen av dem skal jeg legge ut. Hvis det er noen andre lesere som også har bilder, så vil vi veldig gjerne ha dem på mail. dagh krøllalfa fix punktum no er adressen.
2. Bryllupsreise. Sardinia er toppen til reisemål.
3. Film. Bourne Ultimatum er toppen til actionfilm. Film nummer tre om amnesiagenten Jason har funnet tilbake til nerven som forsvant i film nummer to.
4. Politikk. Jeg er blitt gjenvalgt som kommunestyrerepresentant. Takk til dere som stemte på KrF og/eller kumulerte meg! KrF sammen med Venstre er på vippen denne perioden, hvilket gjør at vi får større innflytelse enn forrige periode. Igår hadde vi et møte om hvilken ordførerkandidat vi skal støtte, og partiet falt etter mye diskusjon ned på at vi skulle støtte et systemskifte i Fredrikstad med Frps ordførerkandidat. Vi skaper et lite stykke historie i byen, og det veldig spennende. Kanskje til og med litt mer spennende enn jeg liker. Uansett stemte jeg sammen med partiet selv om jeg forsåvidt var på vippen selv.

Minesweeper: The Movie

Filmer som blir dataspill er gammelt nytt. Dataspill som blir film er heller ikke ukjent, men én klassiker har manglet inntil nå: Minesweeper.

Glassløs dør

Endring i daglige rutiner kan være skummelt.

Kristen honnør

Kinosjef Olav Kjeldsen har gjort noe så uvanlig som å nekte å sette opp en film med 15-årsgrense fordi han mener den er for voldelig. I KrF i Fredrikstad synes vi det er positivt, og vi ville derfor støtte ham litt. Nedenfor følger et par lenker til Fredriksftad Blad, hvortil vi sendte et leserbrev jeg forfattet. Vi advarer mot lite flatterende bilder av undertegnede i enkelte artikler. (Jeg trodde vitterlig at FB hadde noen nyere bilder av meg enn et fra skolevalg eller noe for fire år siden.)

Nekter å vise film

Kjeldsen får kristen honnør

Avgjørelsen vekker sterke reaksjoner

Det er interessant å se hvordan man blander inn Kjeldsens kristentro i saken. Demokratens Andrew Boyle har ikke sans for kristne kinosjefer: Uholdbar situasjon på kino
Boyles bruk av Demokraten til å gå imot kristne er naturligvis uangripelig.

I alle fall, det er kult at Kjeldsen velger ikke å sette opp en film som han mener er alt for voldelig for 12-åringer, som altså kan se filmer med 15-årsgrense sammen med en foresatt.

På kino

Film. Vi var og så The Prestige her om dagen, og det er en film som fortjener god kritikk. Handlingen dreier seg om to tryllekunstnere som blir uvenner og endatil rivaler. Plottet er fengende og originalt, og dessuten dukker Nikola Tesla opp. Hva mer kan man ønske av en film? Jeg har lyst til å se den en gang til.

Shooting Dogs. Denne så vi på fredag, og denne er virkelig bra. Den handler om en hvordan en skole på en misjonsstasjon hvor en tropp observatører fra FN var stasjonert, blir tilfluktssted for Tutsier under borgerkrigen i Rwanda i 1994. Hvis du ikke så Hotel Rwanda, så se denne. Det er veldig guffent å se hva som kan skje når man (i dette tilfellet FN) først og fremst passer sine egne saker selv om man ser nøden rett foran seg. Tittelen på filmen kommer fra en scene som oppsummerer filmen veldig godt. Se filmen, så skjønner du hva jeg mener.

En kort filmanmeldelse

Min kjære og jeg har sett WTC. Nå går den vel ikke på kino lenger, men det er ikke noe poeng i å leie den heller. Vent til den kommer på TVNorge.

Kultur

Bare en kjapp oppdatering på hva jeg har opplevet på kulturfronten i det siste. Mens min kjære var i Bergen for litt siden, dro hun for å se Biler uten meg (dvs. filmen heter "Biler", ikke "Biler uten meg"). Og jeg fant ingen som på kort varsel ville være med og se Cars (jeg foretrekker å se disse animasjonsfilmene på originalspråket, selv om også de per definisjon er dubbet), slik at jeg ble nødt til å se den alene. Men er det en bra film, er det helt greit å se den alene. Cars er hyggelig og morsom. Den kan du trygt se.

Her om dagen var min kjære og jeg og så Byoperetten, Det hendte i den gamle by. Det var riktig fornøyelig, og forhåpentligvis en god oppvarming til høstferien da vi skal være med foreldrene mine til Praha. Da regner jeg med at det blir skikkelig høykultur på oss, for eksempel opera og/eller dukketeater og karaoke.

Kultur og underholdning

Denne uken har jeg sett filmen Mission Impossible 3 på kino og forestillingen Kona eller livet på City Scene. Filmen fikk vi anbefalt av en viss zum-gitarist som bor hos oss mens han venter på å gifte seg, mens farsen ble anbefalt av avisene. Actionscenene var ikke verdt billettprisen, men det var svingdørskomikken. Siste halvdel av kinobesøket ble jeg mindre og mindre overbevist, i motsetning til andre akt av teateret hvor jeg lo nesten konstant.

Begge deler fortsetter denne uken.

Nok en filmanbefaling - Sophie Scholls siste dager

Sophie Scholls siste dager er en riktig bra film. På mange måter minner den om en preken av Joakim Lundqvist (som de fleste av denne bloggens lesere kjenner til). Den dreier seg om Sophie Scholl, en tysk jente på 21 år som drev motstandsarbeid under 2. verdenskrig og ble tatt for å ha spredt undergravende løpesedler, og hvordan rettssaken mot henne foregikk. Sophie er en sånn person som virkelig inspirerer meg -- som er tøff og rakrygget bare fordi det er rett, når alle andre tar den enkleste veien. (Som sagt, en typisk Lundqvist-preken.) I tillegg kommer det godt frem i filmen at hun trodde på Jesus, og det er jo en ekstra bonus.

Film. Politikk. Stavanger. Bergen.

Sjera? Tydeligvis ikke engang noe uinteressant, siden jeg skriver så lite her. Jeg har vært uvanlig mye på kino for å kompensere for dette. Likevel har min plan om å se En dag uten krig denne uken falt i fisk fordi forestillingene var alt for tidlige denne uken. Hva hjelper det om filmen går en uke ekstra hvis man må ta seg fri fra jobben for å se den?

Jo, det har vært litt politikk også. For eksempel har jeg i Kultur- og næringsutvalget markert klart og tydelig at ungdomsklubben 3:16 bør kunne få kommunal støtte selv om de har kristne andakter. Det var en veldig interessant sak å behandle, for jeg følte at utfallet ikke var gitt. Det vil si, det var ikke noe særlig diskusjon om klubben skulle få støtte -- selve støtten gikk utvalget enstemmig inn for -- men det var livlig debatt om 3:16 er inkluderende eller ekskluderende, og om kommunen skulle anmode 3:16 om å ha et alternativ til ungdommer som ikke var interessert i å høre på andakt.

Demokratens Andrew Boyle hadde, for å si det pent, skrevet et krasst innlegg om saken dagen før den skulle behandles, så det var nødvendig å imøtegå noen av påstandene han kom med. Det kan jeg gjerne repetere litt av her, siden det ikke kom med i Fredriksftad Blads referat.

La meg først sitere litt av artikkelen fra Demokraten:

Hver lørdag kommer mange ungdommer til den populære menighets-klubben 3:16. Midt i arrangementet er det forkynnelse fra scenen. Er det noen av ungdommene som ikke vil høre på det, må de forlate lokalet, og vakter sørger for at de ikke slipper inn igjen. (...)

ungdommer som ikke ønsker å bli preket til av pinsevenner, blir bortvist fra lokalet og utestengt.

Slik Boyle fremstiller det, skjer det altså at ungdommer blir kastet ut og ikke slipper inn igjen fordi de ikke vil høre på forkynnelse. Flere ganger i artikkelen bruker han også ordet "pinsevenner" som om det var et skjellsord. 3:16 er dog tverrkirkelig og Lars Dale som vanligvis taler i samlingsstundene, kommer fra Den norske kirke. Det hadde vært mer presist å skrive "ungdommer som ikke ønsker å bli preket til av lutheranere", men kanskje ikke like fengende.

Så til det andre. Det er riktig at hvis noen forlater klubben i løpet av kvelden, slipper de ikke inn igjen. Dette gjelder hele kvelden, fordi man med denne regelen enkelt forhindrer for eksempel at noen omgår alkoholforbudet ved å ha drikkevarer ute. Men det er ingen som blir kastet ut hvis de ikke vil høre på under samlingsstunden. Hvis noen likevel har så mye imot en en andakt at de faktisk går ut, så kan de ikke slippe inn igjen på grunn av sikkerhetsbestemmelsene 3:16 har satt. Det er ganske drøyt å fremstille dette som at ungdommer kastes ut -- disse reglene mener jeg er helt rimelige.

Det mente også flertallet av Kultur- og næringsutvalget, og det var ekstra gøy da lederen sa at hun som human-etiker syntes det var helt greit med en ungdomsklubb som hadde et kristent budskap.

Ellers har jeg vært i Stavanger på KrFs lokalpolitikerkonferanse (den såkalte Bergenskonferansen) og en tur på oppdrag til Bergen igjen. (Frem og tilbake på et døgn, så jeg rakk knapt å tenke på å komme på noe middagsbesøk, dessverre.)

Filmer jeg vil se

Nå begynner det å hauge seg opp med filmer jeg har lyst til å se. I kveld tar jeg med mamma på King Kong. Deretter har jeg lyst til å få sett følgende:

• Pingvinenes marsj
• Narnia
• En dag uten krig
• Manderlay
• Bin Jip - Tomme hus

Gi gjerne et vink hvis du, trofaste leser, har lyst til å være med.

Er det flere filmer jeg burde sett?

Var-kaninen

Rune og Linda stilte frivillig opp som mine støttespillere på kino etter å ha feiret sin mor. (Gratulerer med dagen, Liv-Runa!) Og det gikk bra. Vi satt og lo jevnt gjennom hele filmen. Tettpakket med ordspill, artige detaljer, referanser til andre filmer etc. etc. i tillegg til de som vanlig kule figurene og et festlig plot.

Fornøyd, nå.

Å ta hull på en fem år gammel ballong

I morgen kl. 1945 er det première på Wallace and Gromit and the Curse of the Were-Rabbit på Fredrikstad Kino. Dette er en film jeg har ventet på siden Chicken Run, og nå gruer jeg meg. Hvordan kan en film nå opp til fem års forventninger? Det må bare ende med skuffelse. For å vite minst mulig om filmen på forhånd, har jeg unngått alle trailere og anmeldelser, og det øker antagelig bare fallhøyden enda mer. Det er nesten så jeg lurer på om det beste er å la være å se den.

Noen som blir med imorgen?

Nok en bra film

Liv har tatt en tur hjemom og ønsket seg en tur på kino. Jeg leverte varene, og det med høy kvalitet. Vi kan anbefale Crash. Han som spilte hovedrollen i Hotel Rwanda spilte i denne også. Kvalitetstegn eller tilfeldighet?


Her om dagen vurderte jeg å skaffe meg en iPod Nano, men fikk en veldig ubehagelig overraskelse med strømregningen. Men jeg har funnet instruksjoner til å lage meg en billig utgave.

To filmer jeg har sett i det siste

1. Charlie og sjokoladefabrikken
   Ikke tro på de overstrømmende kritikkene, ihvertfall ikke hvis du har lest boken og hørt hørespillet. Johnny Depps versjon av Willy Wonka ligner for mye på Michael Jackson, er ikke streng nok og misliker ikke drittunger nok. Drittungene i filmen er ikke drittunger nok heller, og umpa lumpaene er alle spilt av én mann, så de blir ikke forskjellige nok. I filmen har Willy Wonka fått en helt unødvendig bakgrunnshistorie som de kunne spart seg for. Men forøvrig var det en morsom film, og hvis du ikke har noe forhold til historien fra før, er alt jeg har sagt kanskje helt uvesentlig.
   
2. Million Dollar Baby
   Denne, derimot, var veldig bra.
   

En film du skal se

Vi har akkurat vært og sett filmen Hotel Rwanda. Det er vel ikke nødvendig å gi noe resymé av handlingen her; den ivrige leser vet sikkert å finne et slikt annensteds på Det Verdensomspennende Internettet. Alt jeg vil si er at den filmen virkelig bør sees, for den er av det slaget som rører hjertet.

Vi snakker om at det som hendte i den 2. verdenskrig, med Holocaust, pogromer (bare at det ordet finnes, sier noe om hvor forferdelig virkeligheten kan være) og slike ting ikke må skje igjen. Likevel fikk folkemordet i Rwanda skje, og vi er kjent med nåværende og kommende katastrofer.

Det var et par ordvekslinger i filmen som bet seg ganske sterkt fast i meg. Den første var da et filmteam hadde gjort opptak av en massakre og lederen av hotellet sa at når omverden ser dette, vil den gripe inn. Kameramannen svarte at når de ser det vil de si "Så fælt!" og fortsette å spise.

Den andre var da den belgiske hotelleieren fortalte hovedpersonen at ingen kom til å hjelpe dem. Å redde mennesker i Rwanda ville ikke skaffe statslederne en eneste stemme.

En av mine planer er å forandre verden. Ihvertfall litt. Så selv om jeg mener det er viktig for eksempel å sørge for et godt velferdstilbud i Fredrikstad kommune, har det høyere prioritet for meg å gi min stemme til dem som hjelper mennesker i nød. Vi er så vant til å se alt mulig på TV at det skal helt ekstreme ting til før vi blir berørt. Men det går for Guds skyld faktisk an å la seg berøre, og du kan gjøre noe med det du ser.

Gå nå og se Hotel Rwanda.