Viser innlegg med etiketten kultur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kultur. Vis alle innlegg

22 april 2009

Rikskonsert med Kaada orkester

I kveld har Marianne og jeg vært på konsert med Kaada Orkester. Det er litt vanskelig å beskrive hvilken fornøyelse det er (eller som Steve Martin sier: "Å snakke om musikk er som å danse om arkitektur"), men jeg har til gode å gå hjem fra en Rikskonsert uten å være veldig fornøyd. Jeg visste ingenting om Kaada før jeg fikk en invitasjon sammen med sakspapirene til kveldens kulturutvalgsmøte, men satset på å få med min frue på en helaften. Hun stilte naturligvis opp, og vi klarte også i siste liten å raske med oss våre venner Linda og Henriette, like foran nesen på en snurt kelner på Cactus.

Hvor lenge skal jeg skrive før jeg kommer til hvordan konserten var og blir ferdig, lurer du kanskje på? Ikke et ord til: Det var en fornøyelse. Hr. Kaada hadde med seg et ytterst begavet orkester som spilte de fine og rare melodiene han hadde laget. Lyssettingen og lydmiksingen var dessuten til å bøye seg ned i støvet for.

Hør Kaada på Spotify.

26 januar 2009

Antoine de Saint-Exupéry om voksne

De voksne elsker tall. Hvis du forteller dem om en ny venn, spør de aldri om vesentlige ting. De spør aldri: «Hvordan er stemmen hans? Hva er det han helst vil leke? Samler han på sommerfugler?» Nei, de spør: «Hvor gammel er han? Hvor mange søsken har han? Hvor meget veier han? Hvor meget tjener faren hans?» Og da først tror de at de kjenner ham. Dersom du sier til en voksen: «Jeg har sett et nydelig rødt steinhus med geranier i vinduene og duer på taket», så kan de slett ikke tenke seg hvordan det ser ut. Du skal si: «Jeg har sett et hus til hundre tusen francs.» Og da vil de rope: «Å, så nydelig det er!»

Og hvis en sa til dem: «Beviset for at den lille prinsen eksisterte, er at han var så bedårende, at han lo, og at han ville ha en sau. Får når man vil ha en sau, er det et bevis på at man eksisterer», da vil de bare trekke på skuldrene og si at det er noe tøv. Men hvis man sier til dem: «Den planeten han kom fra, er asteroide B 612», da blir de helt overbevist og kommer ikke med dumme spørsmål. Slik er de. Man får bære over med dem. Barn bør være svært overbærende mot voksne mennesker.
Fra den berømte boken «Den lille prinsen».

31 juli 2008

Ungdommelig glede

I kveld grillet vi mat og spiste den på verandaen. Brått hørte vi snerring ute i gaten. Det viste seg å være en ung gutt som gikk og lyttet til black metal på mp3-spilleren sin, og stemte i og sang med. Jajamen.

18 mai 2008

Ja vi elsker II

I følge Aftenpoften har Ja vi elsker aldri offisielt vært kåret til Norges nasjonalsang. En musiker ved navn Stian Carstensen har laget en ny kandidat som han håper kan overta med tid og stunder. Hør den pompøse og morsomme toern selv her.

24 april 2008

Overnattingsgjesten

I går dro vi til hovedstaden for å se hva den hadde å by på. Det viste seg at den kunne by på god mat, godt teater og fin utsikt.

For ikke å lete for lenge etter et spisested, dro vi like godt til restauranten som var tilknyttet hotellet, Restaurant Eik. (Altså, det var navnet på restauranten, ikke hotellet -- det ville skulle tatt seg ut om et hotell het Restaurant Eik. Hotellet het Savoy.) Eik er en restaurant med betegnelsen BIB Gourmand i Guide Michelin, det vil si god mat til en rimelig penge. Hvis jeg hadde vært en gourmand selv, kunne jeg gjenfortalt hva vi spiste. Nå må jeg nøye meg med å lime inn menyen og si at vår tre-retters middag (markert ved ikke å være i parentes) var helt fantastisk:

skalldyrsuppe - softshellkrabbe, urtesalat, hummermajones
(lettrøkt ishavsrøye - syltet shiitake, løk - fennikelkrem, blåskjellsaus)
svinenakke - på grønn asparges, risoni med parmesan, spicy choronsaus
(ukens utvalgte oster)
sjokoladefondant - kokos - lime mousse, carpaccio og sorbet av ananas, bringebærsaus

Deretter gikk turen i ualminnelig rask gange til Nationaltheatret hvor vi skulle se stykket Gjesten. Det hadde vi valgt ut på grunnlag av en god anmeldelse i Aftenpoften, men vi var ganske spente på om vi kom til å like det. Handlingen er: Sigmund Freud og hans datter beklager seg over situasjonen i Wien. Hun blir tatt til fange av Gestapo, og når hun er borte kommer en gjest inn gjennom Freuds vindu. Gjesten påstår han er Gud, noe det er vanskelig for Freud å tro. Han er tross alt ateist og dessuten ikke ukjent med psykiatriske pasienter som påstår litt av hvert. Freud kan dog tilby terapi til sin gjest, men han er ikke akkurat lett å kurere.

Det var fullt hus i teateret, og det med god grunn. Stykket var ganske enkelt kjempebra og vi følte oss skikkelig oppbygget da det var over.

Kvelden ble rundet av med en tur på Operaen. Man har veldig god utsikt over byen fra toppen av dette dyre og stilige byggverk.

11 april 2008

Slik konsert på Speilet

Vi var på konsert i går: TETT PÅ: Birkeland/Haltli/Sponberg - kammermusikk med fiolin, cello og trekkspill. Det var gøy med en fin blanding av klassisk og samtidsmusikk. For en som er litt fremmed for samtidsmusikk, funker det ganske bra å tenke seg at det er filmmusikk uten film.

06 april 2008

Mamma fylte et rundt tall

 
Rundere blir det ikke: 64 = 26. Som del-bursdagspresang tok vi henne med på konsert til Larry Normans minne på Røde Mølle, og tante Elbjørg ble også med. Jeg må si at de tok «nogen orntlie skranglefanta« (unnskyld hvis jeg staver Emil Nikolaisens dialekt feil nå) med godt humør. Emil og Ivar Nikolaisen med venner spilte Norman i støyrocktapning før pause, og etter pause tok familien Groth over med tolkninger som holdt seg mer trofast til originalene.


Jeg husker ikke helt hvilken plate dette kommer fra.


Ikke dette heller, for å være ærlig. Men det er en veldig fin sang. (Beklager at jeg ble litt betatt av noe så enkelt som en discokule i store deler av opptaket.)

29 mars 2008

Lange flate ballær 2

I går var vi på kino og så en flom av herlig Fredrikstad-patriotisme. Lange flate ballær 2 er nok mer håndtverk enn kunstverk, men det er veldig morsomt håndtverk. Morsomhetene kommer på rekke og rad. Veldig mange av dem ser man jo komme på mils avstand, men de er ikke mindre morsomme for det. Vi var i ordentlig godt humør på vei ut av kinosalen.

13 desember 2007

30

I går rundet jeg 30 år. I og med at det hverken er en toerpotens eller delelig på 12, vil ikke jeg påstå at det er et spesielt rundt tall, men de fleste andre baserer seg jo på 10-erne. Uansett er det en fin alder, og det var veldig hyggelig med bursdag. Kultur- og næringsutvalget hadde sitt desembermøte, og etterpå var det snitter og julekonsert med Vigdis og venner. Ikke til forkleinelse for Erik André Hvidsten, Isabella Leroy og alle de andre som hadde en veldig bra konsert hvor (jeg beklager at jeg nå skriver en unødvendig lang og innfløkt setning, men jeg har ikke tid til å gjøre den kortere) også overskuddet eller inntektene gikk til et Blå Kors-prosjekt for barn, men gårsdagens beste kor var KNU med «Hurra for deg».

03 desember 2007

Et par, bra filmer

Min kone og jeg er blitt noen feinschmeckere på film. Det vil si at vi dro og så en av kinosjefens utvalgte her om dagen, en svensk film titulert Du levande. Dette er kanskje mer en typisk kritikerfilm enn en publikumssuksess, for den har høstet et knippe toppanmeldelser, men det var forholdsvis glissent i salen. Og den var absolutt annerledes enn de fleste filmer jeg har sett i det siste. Du levande har ikke noe plot, men er en serie glimt fra et par dager i en svensk by. En grå og trist svensk by. Ordentlig grå og trist, og dessuten mer og mer morsom. I tillegg til at filmen er grå i fargene, er det massevis av gamle, grå og ikke nødvendigvis pene mennesker.

Man trenger litt tålmodighet, for scenene er lange og ofte består de av bare ett eller noen få klipp. Til gjengjeld er det masse underfundig komikk som Marianne og jeg stadig vekk driver og minner hverandre på nå om dagen. Deriblant en desillusjonert psykiater som ikke lenger synes pasientene fortjener et godt liv, en kvinne som vil at mannen og hunden hennes skal stikke begge to og en litt udisiplinert trommeslager i en begravelse. Anbefales.

Neste gode film vi nylig har sett, er En dag uten krig fra 2005. Her er handlingen fra julaften 1914 på fronten et sted i Frankrike under den første verdenskrig. Etter hva jeg har hørt, er skyttergravskrig stort sett bare grufullt, men denne julaften tok man mange steder en pause fra hele krigingen og feiret jul sammen. Nå som det er desember har jeg endelig blitt åpen for julestemning, og En dag uten krig er rentappet, klisjéfri sådan. Anbefalt.

Oppdatering: Med et komma er det nå oppnådd et ordspill i innleggets tittel.

24 april 2007

TV-fri uke

Ojsann, da er det jammen uke 17 igjen, og som i fjor, betyr det at det er TV-fri uke. Nå er det slik at jeg nesten ikke ser på TV fra før, men en kjapp titt på tipssidene for TV-Turnoff week hos Center for screen-time awareness og Adbusters stakk meg i hjertet likevel. De foreslår jo at jeg skal slå av PCen også. Den satt.

Men jeg får ta utfordringen. Denne uken skal jeg bruke PCen minst mulig som underholdning. Hvis jeg gjør det, skal jeg måle hvor mye tid jeg bruker til det.

15 mars 2007

Forbruk

Oj. Planen idag var bare å kjøpe sokker og boksershorts, men det stoppet visst ikke der. Det endte opp slik:

Dressmann: Fire boksershorts. Ett par treningsbukser, det første siden jeg gikk ut Christianslund videregående skole for straks elleve år siden (det kan jo hende man begynner å trene, og det kan også hende det ikke føles så gærent å gå i slike f.eks. på morgenen heller, enda jeg hittil har foretrukket å kle meg anstendig). Kr 397,-

Bianco: TreFire par sokker, hvorav ettto var gratis i forbindelse med nyåpningen etter at de flyttet en plassering til venstre for sin gamle. Hurra for gratisgreier, men det er de vanlige sokkene som Bianco tar penger for, som er de beste. Kr 90,-

Platekompaniets nye, og for meg nærmest overrumplende, filial i Torvbyen: Collected av Massive Attack. Used Songs av Tom Waits. Knutsen & Ludvigsen av Knutsen & Ludvigsen. Kr 199,30

;libris, som var beleilig å stikke innom på hjemveien når bussen allikevel ikke skulle komme på 25 minutter: Altered Carbon av Richard Morgan, en science fiction-bok som ble anbefalt i et Verdt å vite nylig. Freakonomics av Steven D. Levitt og Stephen J. Dubner, en bok hvor en økonom gir forklaring på morsomme spørsmål som hvorfor narkolangere bor hos sine mødre hvis det er så lukrativt å selge narkotika, om lærere jukser for å oppnå offentlige krav og om sumobryting er korrupt. Kr 78,-

Og for ordens skyld, det er Altered Carbon og Freakonomics som er bøker, ikke Richard Morgan og Stephen J. Dubner, hvis noen skulle ønske å pirke i tvetydig syntaks i forrige avsnitt.

09 mars 2007

Musikere er morsomme

En artig sak i VG: William Barrington-Coupe, enkemannen til pianisten Joyce Hatto har gitt ut andre pianisters innspillinger på nytt i Hattos navn. Han har altså rett og slett kopiert musikk, sagt at det er sin avdøde kone som har spilt den og tjent penger på det. Ganske freidig, altså.

Men toppen av kransekaken synes jeg er hvordan en av de plagierte reagerer på det. En norsk pianist, Tor Espen Aspaas, synes ikke det gjør så mye at hans innspillinger blir solgt med en annens navn:

- Jeg blir jo litt beæret over at noen gir ut min innspillinger i sitt navn, sier Aspaas til VG Nett. - På den andre siden ligger det en personlig tragedie bak det.
Derimot er det helt forkastelig å spille det av litt for fort:
På enkelte innspillinger har lyden blitt tuklet med, for å øke tempoet. Når man justerer lyden digitalt, forsvinner all forskjell mellom innspillingene.

Det gjør Aspaas mest opprørt.

- Det at man har endret hastigheten er verst, sier han - Det er vanvittig uetisk.
Kunstnere, altså.

16 februar 2007

Slik konsert med duoen Fliflet/Hamre

Vel, det var litt skuffende å måtte dra alene på konsert. (Min forlovede hadde besøk, og alle andre hadde visst også gode grunner til ikke å være med.) Men altså. Bergensere har. Faktisk. Noe. Å fare med. Når man bare forstår det, slutter man å tro at de er brautende. De er nemlig ikke det. Nå skal det forsåvidt ganske mye motvilje til for å hevde at denne duoen på trommer og trekkspill er brautende uansett, men de er ihvertfall et eksempel på hva godt Bergen har å by på.

Det var med andre ord langt ifra skuffende å være på konsert, selv alene. Det var herr Fliflet som trakterte trekkspill og kom med tørrvittige kommentarer om melodiene, mens trommeslageren med det treffende(!) navnet Hamre(!), for det meste levde seg inderlig inn i rytmene. I svært så godt humør ble jeg, faktisk. Spesielt av sør-serbisk trailersjåførmusikk (ikke å forveksle med den nordserbiske røplemusikken), og buekorpsmusikk (heter det dét?) fremført som stepping.

14 februar 2007

Eine kleine Kraftstation

Er det noen som blir med på konsert på St. Croix fredag? Mine erfaringer med konsertene der er veldig positive, og nå kommer det noe som virker gøy:

Fliflet/Hamre er et orkester som virkelig er noe for seg selv. Med trekkspill og trommesett har Gabriel Fliflet og Ole Hamre skapt en helt egen stil som har begeistret både publikum og kritikere i de forskjelligste miljøer. ...

En duo på trekkspill og trommer? Det må jo bli gøy.

Les mer på Fliflet/Hamres hjemmesider.

07 februar 2007

Mer om Apocalypto

Jeg har jo glemt å blogge selve innlegget jeg hadde i avisen. Her er det:

Honnør til kinosjefen

Mel Gibsons film "Apocalypto" settes i disse dager opp på en rekke kinoer rundt i kongeriket Norge. Medietilsynet har gitt filmen 15-års-grense, hvilket betyr at barn ned til 12 år vil kunne se filmen i følge med sine foreldre. Men hvem fører tilsyn med Medietilsynet? Av og til kan det være på sin plass at en kinosjef markerer at han mener Medietilsynet har gjort en alvorlig feilvurdering.

Tilsynet selv skriver at filmen "inneholder en rekke angstskapende og brutale scener med bla menneskeofring, forfølgelser og tortur", og da er det ikke vanskelig å tro kinosjefen når han sier at den er i en egen divisjon hva vold angår. Når filmens distributør, Scanbox, ikke ønsket å la Fredrikstad Kino vise filmen med 18-års grense, støtter jeg kinosjefens avgjørelse om ikke å sette den opp.

Det vitner om både mot og ansvarsbevissthet at kinosjefen i dette tilfelle ikke tar kommersielle hensyn, men er villig til å sette igang en debatt om filmvold og setter foten ned mot å vise denne filmen med 15-års-grense.

Dag Høidahl
KrF
Medlem av Kultur- og næringsutvalget


Det var møte i Kultur- og næringsutvalget uken etter at saken kom opp, og da var de fleste der enige i kinosjefens avgjørelse, foruten Frp og Høyre som ikke likte henholdsvis "overformynderi" og "sensur".

Det er en interessant kommentar om medietilsynets behandling av filmen hos Bergens Tidende også.

23 januar 2007

Kristen honnør

Kinosjef Olav Kjeldsen har gjort noe så uvanlig som å nekte å sette opp en film med 15-årsgrense fordi han mener den er for voldelig. I KrF i Fredrikstad synes vi det er positivt, og vi ville derfor støtte ham litt. Nedenfor følger et par lenker til Fredriksftad Blad, hvortil vi sendte et leserbrev jeg forfattet. Vi advarer mot lite flatterende bilder av undertegnede i enkelte artikler. (Jeg trodde vitterlig at FB hadde noen nyere bilder av meg enn et fra skolevalg eller noe for fire år siden.)

Nekter å vise film

Kjeldsen får kristen honnør

Avgjørelsen vekker sterke reaksjoner

Det er interessant å se hvordan man blander inn Kjeldsens kristentro i saken. Demokratens Andrew Boyle har ikke sans for kristne kinosjefer: Uholdbar situasjon på kino
Boyles bruk av Demokraten til å gå imot kristne er naturligvis uangripelig.

I alle fall, det er kult at Kjeldsen velger ikke å sette opp en film som han mener er alt for voldelig for 12-åringer, som altså kan se filmer med 15-årsgrense sammen med en foresatt.

21 januar 2007

På kino

Film. Vi var og så The Prestige her om dagen, og det er en film som fortjener god kritikk. Handlingen dreier seg om to tryllekunstnere som blir uvenner og endatil rivaler. Plottet er fengende og originalt, og dessuten dukker Nikola Tesla opp. Hva mer kan man ønske av en film? Jeg har lyst til å se den en gang til.

Shooting Dogs. Denne så vi på fredag, og denne er virkelig bra. Den handler om en hvordan en skole på en misjonsstasjon hvor en tropp observatører fra FN var stasjonert, blir tilfluktssted for Tutsier under borgerkrigen i Rwanda i 1994. Hvis du ikke så Hotel Rwanda, så se denne. Det er veldig guffent å se hva som kan skje når man (i dette tilfellet FN) først og fremst passer sine egne saker selv om man ser nøden rett foran seg. Tittelen på filmen kommer fra en scene som oppsummerer filmen veldig godt. Se filmen, så skjønner du hva jeg mener.

08 november 2006

En kort filmanmeldelse

Min kjære og jeg har sett WTC. Nå går den vel ikke på kino lenger, men det er ikke noe poeng i å leie den heller. Vent til den kommer på TVNorge.

13 oktober 2006

M

Tegneserien M er morsom og har høy nerdefaktor. (Ja, det lar seg kombinere, ihvertfall i mitt hode.) Idag var den ekstra morsom:



Det morsomme her er naturligvis telefonnummeret man skal ringe. Det er til Synovate MMI, de hyggelige menneskene som ringer på kvelden og lurer på om du vil være med i en spørreundersøkelse.