TV-aksjonen i år går til Blå Kors, og noen av pengene vil gå til Barnas Stasjon i Fredrikstad. I år har jeg tenkt å stille opp som bøssebærer, og det vil jeg oppfordre dere til å gjøre også. Det tror jeg blir en hyggelig halvannen times tur.
I samme slengen fortjener Servicetorget sin chattetjeneste en liten honnør. Det var ikke så lett å finne på kommunens nettside hvordan man skulle melde seg på som bøssebærer, men de har en slik kjempepraktisk chattetjeneste. Jeg fikk kontakt med en hyggelig servicekonsulent med én gang. Han eller hun takket pent for at jeg ville hjelpe til og registrerte meg. Da chatten var slutt, kom det en mail med en lenke til en logg av chatten. Dessuten var det en knapp i chattevinduet hvor man kunne trykke for at de skulle ringe til meg. Flott system!
For å kose oss litt, spille Carcassonne og ta bilder, leide vi en Kystledhytte på Nesodden (lenken er for øyeblikket litt merkelig, men det ordner seg antagelig). Her er to bilder vi ble fornøyd med.
Begynnelsen på den etter hvert ganske bratte oppoverbakken til parkeringsplassen.
Her er det fint lys, men kanskje jeg bør jobbe litt med mine modell-skills: Det foregår ikke noe som trenger å skjules her.
Når bassenget holder 37 grader, slapper man virkelig av.
Slik bodde vi. Ever Silvester Bed and Breakfast feiret alltid nyttår (eller Silvester som det heter der i gården), med tilhørende julepynt. Sjarmerende for dem som synes denslags er sjarmerende.
Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.
Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.
En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.
Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.
Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.
Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen.
Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.
Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.
I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.
I tillegg til å være en kakereise gjennom Europa, var min ferie (her snakker jeg kun for meg selv) også en pølsereise gjennom Europa. I Krakow hadde de sin egen Krakowpølse som Liv og Alexander anbefalte. Den var verdt hver zloty. Forøvrig spiste jeg naturligvis wienerpølse i Wien og flere bedre pølser i Roma og andre steder.
På tallerkenen: Krakowpølse og croquetter.
Nok en polsk spesialitet til forrett: Leverpostei, brød og smult!
Et blikk ned i mellom trappene ned saltgruvene utenfor Krakow. Heldigvis fantes det en heis som vi tok opp igjen. Og heldigvis hadde vi ikke klaustrofobi, ettersom heisen var uvanlig trang, den var uten lys og den var den eneste tillatte veien opp.
En mann laget av salt. Han forestiller en gruvearbeider som bruker en lykt på en lang stang for å tenne på eksplosiv gass som fantes i gruvene.
Disse bildene er fra Polen. Marianne har lenge ønsket seg å se Auschwitz, og nå hadde vi muligheten. Det er litt vanskelig å oppsummere et besøk i Auschwitz. På toget til Polen delte vi sovevogn med to korrespondenter som skulle til Ukraina. Den ene av dem var en tørst og livlig fyr, og den andre, som var litt mer alvorlig og ikke så tørst, sto mest utenfor kupeen og røkte. Røkeren spurte oss om det var så viktig å se Auschwitz. Han hadde hatt en slektning som døde der, men hadde ikke lyst til å dra og se den. Det var ikke så rart, men for oss som ikke har noe direkte forhold til menneskeutryddelsen som foregikk i konsentrasjonsleirene, tror jeg det er viktig å huske hva som skjedde.
En tørst og livlig fyr. Hans litt mer alvorlige reisekamerat var ikke tilstede da bildet ble tatt.
Vi bodde på et sted som het Agroturystyka Oswiecim, et fint herberge med tilhørende restaurant som ble drevet av en hyggelig familie. Etter en del bytrasking var det kjempedeilig å bo noen dager på landet og slappe av med bading i elv og lesing av bøker.
Hvis man vil vaske tøy i en vask når ikke det er propp i vasken, kan man fylle en plastpose med vann og vaske tøyet i den.
Mellom Marianne og huset ligger det en bok som hun leser i.
For meg var denne ferien en kakereise gjennom Europa.
Jeg har lyst til å vise noen flere bilder fra Berlin. Slik er det der:
Vi kan anbefale Circus Hostel, som er et bedre vandrerhjem. Muligens var det det dyreste stedet vi overnattet, men rommet vårt var tilsvarende stilig. Det var et slikt kombinert stue og kjøkken som vi hadde felles med et annet rom, men der sov det ingen
Dette bildet av U-bahnstasjonen under Unter den Linden er med for ordspillets skyld.
Fernsehturm er et landemerke. Først var det -- for at skolebarn og andre lett skulle huske det -- 365 meter høyt. Siden har blitt bygget på en ekstra mast som ødelegger hele dét poenget, men et imponerende tårn er det like fullt.
Her er Barnaby Pole fra Brewer's Berlin Tours. Han var vår guide i Berlin i nærmere fem timer. Den guidede turen var gratis i og for seg, men vi ble oppfordret til å gi i tips det vi syntes guidingen var verdt etterpå, og vi betalte med glede langt mer enn det vi på forhånd tenkte var rimelig. Barnaby var et sant oppkomme av morsomme og interessante historier og fakta om Berlin, og vi vil varmt anbefale en runde i byen med ham.
Dette er et slikt minnesmerke. Antagelig var det for krigen, men her jeg sitter nå er jeg faktisk ikke helt sikker. I alle fall er det sikkert at over statuen er det et hull i taket, hvorigjennom regn eller snø faller på statuen hvis det regner eller snør. Når det er fint vær, lyser solen inn i rommet, som på dette bildet.
Det var uten tvil veldig mange av dere som stusset over at det var veldig taust på denne bloggen i juni. Poenget med det var at kjeltringer og fanter ikke skulle forstå at vi var på ferie i hele fire uker. Hvis det hadde lekket ut at vi reiste på Interrail, ville vi sikkert kommet hjem til et hus hvor mange av våre eiendeler var borte eller ødelagt.
Men nå er det i alle fall meningen at dere skal få lide dere igjennom utvalgte episoder, av og til dokumentert med fotografisk materiale, av vår reise sørover i Europa. Kanskje jeg kommer til å benytte meg av moderne teknologi som elektroniske kart og greier, men i kveld blir det bare et par bilder.
Turen startet i Fredrikstad. En av mange fine egenskaper med toget er at jernbanestasjonene som regel er plassert i byen. Her ser dere meg peke i retning Halden/Göteborg.
Dette er min kone og meg i Lübeck. Vi var på besøk hos våre gode venner Liv og Alexander, som bor der. Det vil si, Alexander bor der fast, og Liv bor der midlertidig mens hun har praksis hos en veterinær der. Veterinær(student)er har forøvrig mange artige historier å fortelle.
Verboten für Hunde!
Brandenburger Hans! Brandenburger Per? ...Tor, ja. Han var det!
Vi tok 1. mai-toget til Rygge, og derfra fløy vi til London. For 500 kroner natten fikk vi bo på Hiltons hotell i Islington, et kvarters gange nord for Barbican. Den luksuriøse frokosten var dog ikke inkludert. Dette kuppet gjorde vi ved hjelp av nettsiden Hotwire som skaffer billige hotellrom ved å bruke forretningshoteller i helgene og turisthoteller på ukedagene. Du får ikke vite nøyaktig hvilket hotell du havner på før du har betalt, men de opplyser om standard og beliggenhet. Fine greier.
Tower Bridge (detalj)
Kongelig vakt.
Pelikan i park. Når den ikke poserte, spradet den.
Marianne, ventende på trapp like ved hotellet. Mens jeg kjøpte en vase, hentet hun passene som vi hadde glemt igjen i safen i hotellrommet på avreisedagen. Når jeg tenker meg om, er det noe rart med den setningen, og da sikter jeg ikke til grammatikken.
I går dro vi til hovedstaden for å se hva den hadde å by på. Det viste seg at den kunne by på god mat, godt teater og fin utsikt.
For ikke å lete for lenge etter et spisested, dro vi like godt til restauranten som var tilknyttet hotellet, Restaurant Eik. (Altså, det var navnet på restauranten, ikke hotellet -- det ville skulle tatt seg ut om et hotell het Restaurant Eik. Hotellet het Savoy.) Eik er en restaurant med betegnelsen BIB Gourmand i Guide Michelin, det vil si god mat til en rimelig penge. Hvis jeg hadde vært en gourmand selv, kunne jeg gjenfortalt hva vi spiste. Nå må jeg nøye meg med å lime inn menyen og si at vår tre-retters middag (markert ved ikke å være i parentes) var helt fantastisk:
skalldyrsuppe - softshellkrabbe, urtesalat, hummermajones (lettrøkt ishavsrøye - syltet shiitake, løk - fennikelkrem, blåskjellsaus) svinenakke - på grønn asparges, risoni med parmesan, spicy choronsaus (ukens utvalgte oster) sjokoladefondant - kokos - lime mousse, carpaccio og sorbet av ananas, bringebærsaus
Deretter gikk turen i ualminnelig rask gange til Nationaltheatret hvor vi skulle se stykket Gjesten. Det hadde vi valgt ut på grunnlag av en god anmeldelse i Aftenpoften, men vi var ganske spente på om vi kom til å like det. Handlingen er: Sigmund Freud og hans datter beklager seg over situasjonen i Wien. Hun blir tatt til fange av Gestapo, og når hun er borte kommer en gjest inn gjennom Freuds vindu. Gjesten påstår han er Gud, noe det er vanskelig for Freud å tro. Han er tross alt ateist og dessuten ikke ukjent med psykiatriske pasienter som påstår litt av hvert. Freud kan dog tilby terapi til sin gjest, men han er ikke akkurat lett å kurere.
Det var fullt hus i teateret, og det med god grunn. Stykket var ganske enkelt kjempebra og vi følte oss skikkelig oppbygget da det var over.
Kvelden ble rundet av med en tur på Operaen. Man har veldig god utsikt over byen fra toppen av dette dyre og stilige byggverk.
I dag er det jubileum. For ett år siden ble min kone og jeg enige om at vi skulle gifte oss. Slik så det ut på Vetatoppen den gang, og over kan du se hvordan det så ut* da vi vendte tilbake til åstedet i går kveld kl 21:30.
*) Med 15 sekunders eksponering, men forøvrig er bildet ubehandlet.
I helgen har vi vært en tur i Tallinn. Utenfor vinduet vårt i 20. etasje gikk denne løse fuglen og glodde. Den glodde så veldig at jeg faktisk vil gå så langt som å kalle den en skamløs fugl.
Forøvrig noterte jeg meg i hotellets heis at det ikke fantes noen 13. etasje i hotellet. Knappen som vanligvis skulle ha ført til etasje nummer tretten hadde en juvel på seg istedetfor et ulykkestall, og på det nivået hadde de erstattet trettende etasje med juvel-suitene.
Nå er det såpass lenge siden min kjære kone og jeg var på bryllupsreise at det er på tide å mimre litt. Vi dro, som tidligere nevnt, til Sardinia og byen Alghero. Alghero uttales forøvrig med g, ikke dsj, som jeg trodde før vi dro. Men nok om det.
Først vil jeg skryte litt av vår reisebok, Eksotiske Sardinia. Den er skrevet av en dame som har tydeligvis har forelsket seg litt i Sardinia, og den inneholder blant annet en del ferdig planlagte reiseruter som var til god inspirasjon, i tillegg til historie, beskrivelse av steder, telefonnumre, adresser og alt det vanlige. Denne boken skulle bli til stor glede.
Sardinia er er ordentlig likanes sted. Vi (jeg) var litt sent ute med å prøve å leie bil via det verdensomspennende Internettet, så det måtte vi gjøre på stedet. Det enkleste hadde vært å ta en prat med Star Tour som hadde avtale med et eller annet firma og tilbød en liten bil i en uke for 240 euroer. Men det enkleste er ikke alltid det beste. Vi tok telefonen og reiseboken fatt og fant ut at Europcar var 40 euroer billigere. Med en Fiat Panda og vår splitter nye GPS var vi dermed klare for å kjøre land og strand omkring.
GPSen var en genistrek. Selv om man kan kjøre feil likevel og noen ganger får litt upraktiske veivalg, gir det en veldig god følelse alltid å vite hvor man er. Ikke minst når man på jakt etter en bestemt restaurant havner i italienske gater så trange at jeg følte at det nesten ikke var plass til vår Fiat.
Det er masse å fortelle, men jeg skal ikke kjede dere med for mange detaljer. Jeg skal kjede dere med å fortelle om mat: På en bar ved en strand hadde de hestekjøtt på menyen. Det smakte godt ved stranden, og enda bedre på en bedre restaurant vi dro til en annen kveld. Dessuten fikk vi smake på rå kråkebolle, grovt wienerbrød og ost med insektegg. Sistnevnte var en sardisk spesialitet som godt kan forbli sardisk. Spedgris spiser jeg derimot gjerne igjen. Og pasta med diverse sjømat.
Men nok om det. Her er noen bilder. Dobbeltklikk på bildeserien for å se billedalbum med kommentarer. Lesere med gmail-konto (alle som bruker Blogger) kan logge seg inn og se et kart i tillegg.
Heisann. Det har skjedd mye i det siste. Etter hvert skal jeg prøve å detaljere litt mer, men her er ihvertfall en kjapp oppsummering.
Bryllup. Dette har jeg allerede skrevet litt om, men nå har vi fått flere bilder fra hoffotografen Johan Høidahl, og noen av dem skal jeg legge ut. Hvis det er noen andre lesere som også har bilder, så vil vi veldig gjerne ha dem på mail. dagh krøllalfa fix punktum no er adressen.
Bryllupsreise. Sardinia er toppen til reisemål.
Film. Bourne Ultimatum er toppen til actionfilm. Film nummer tre om amnesiagenten Jason har funnet tilbake til nerven som forsvant i film nummer to.
Politikk. Jeg er blitt gjenvalgt som kommunestyrerepresentant. Takk til dere som stemte på KrF og/eller kumulerte meg! KrF sammen med Venstre er på vippen denne perioden, hvilket gjør at vi får større innflytelse enn forrige periode. Igår hadde vi et møte om hvilken ordførerkandidat vi skal støtte, og partiet falt etter mye diskusjon ned på at vi skulle støtte et systemskifte i Fredrikstad med Frps ordførerkandidat. Vi skaper et lite stykke historie i byen, og det veldig spennende. Kanskje til og med litt mer spennende enn jeg liker. Uansett stemte jeg sammen med partiet selv om jeg forsåvidt var på vippen selv.
For et par uker siden var jeg og min tilkommende en tur på Hankø. Vi hadde nemlig nesten ikke vært der før, og jeg tenkte det kunne være artig å se hva slags ø det egentlig er så mye snakk om. Siden vi naturligvis ikke var særlig kjent, fulgte vi bare skiltene til bukten Trouville, kjent fra avisene og sikkert også fjernsyn. At det var en flott bukt kunne vi raskt konstatere, før vi gikk litt videre ut på svaberget. Og mens vi gikk utover dette svaberget og koste oss, så jeg for meg hvordan det gikk bratt ut i vannet, ideelt for et bedre stup. Dette var i den uken hvor det var varmt og sol og badetemperatur, og jeg forestilte meg et godt bad.
Dessverre var det helt uegnet for stuping. Svaberget ved siden av Trouville endte i en slags grunne med små knauser som man i beste fall kunne kaste seg litt forsiktig ut fra. Nå var det altså en fin kveld, og som sagt koste vi oss, så det var like før jeg gikk glipp av muligheten til en skuffelse. Heldigvis tok jeg vare på øyeblikket, og der og da fortalte jeg min kjære (og nå også dere) hvor viktig det er å ta vare på de små skuffelsene i livet. Mulighetene kan være så små og umerkelige at man går glipp av dem midt i hverdagens sus og dus. Det gikk bare et par øyeblikk før vi koste oss igjen, og jeg fikk meg et godt bad litt senere, men jeg husker ennå med glede det lille nederlaget tidligere på kvelden.
Søndag var det formiddagsmøte i menigheten. Skulle ønske det var formiddagsmøte hver søndag, for da kunne vi dratt til Ravneberget i Borge hver søndag og hatt årets nest største naturopplevelse. På vei til bygdeborgen kunne vi kommet like innpå to elgkalver som hadde sprunget av gårde når de så oss. Etterpå når vi hadde kommet frem og nytt utsikten over Skjærviken og Borge forøvrig, kunne vi se den ene elgen trave over jordet, stoppe litt midt på veien og deretter fortsette inn i skogen ved Borge skole (altså elgen, ikke vi). Etter en stund kunne vi skuet den andre elgen følge etter omtrent samme vei. I mellomtiden kunne vi også gledet oss over de tre beitende rådyrene på jordet, og en rovfugl hvis art vi ikke hadde klart å avgjøre. På vei tilbake til bilene hadde vi kanskje overrasket enda et rådyr og nesten snublet over et par døde mus på stien. Vi kunne avsluttet med kaffe og kake hjemme hos Simon. Sånn kunne det vært hver eneste søndag hvis vi bare hadde hatt formiddagsmøter. Heldigvis var det ihvertfall formiddagsmøte denne søndagen, så gikk vi ikke glipp av årets nest største naturopplevelse denne uken.
Men på den annen side, naturen er jo der hele tiden. Vi kan jo glede oss over alt Gud har skapt, selv uten å dra på tur. Ikke sant.
Årets største naturopplevelse var på lørdag. På vei hjem fra en tur på Mærrapanna med Simon og Kalle, hans kommende svoger, kom vi over en huggorm. Den var ganske stor og helt svart. Kalle tro den forsiktig under fot før han fikk lurt den opp på en pinne. Der hang den forholdsvis rolig og skremte oss. Etter en stund tok vi sjansen på å ta på den, og til sist holdt vi den litt i halen før vi slapp den av gårde. Se de fantastiske bildene av oss og slangen på Simons blogg.