Hvordan hindre at demente stikker av fra gamlehjemmet

På gamlehjem skjer det at pasienter* innbiller seg at de må vekk fra avdelingen fordi de må noe viktig. For eksempel at de skal på skole eller jobb, eller hjem for å ta av seg sine barn. Hvis pleierne er uoppmerksomme, kan pasientene komme seg av gårde.

Et tysk gamlehjem har kommet på en enkel løsning på hvordan de skulle hindre at beboerne forsvinner hvis de først klarte å komme seg ut. De har bygget en falsk bussholdeplass like ved hjemmet. Bortsett fra noen innkjøringsproblemer med at naboer i begynnelsen også kom dit og ventet på bussen, fungerer dette overraskende godt. Når en gammel person stikker av, er det vanlig at han til nærmeste bussholdeplass for å komme seg dit han skal. I dette tilfellet er det altså en falsk bussholdeplass, hvor pasienten seg på benken og venter på bussen. Som aldri kommer. Ganske snart roer pasienten seg ned. Etter en stund kommer en pleier ut, setter seg ved siden av og prater med pasienten, som etter hvert har glemt hvorfor han sitter der og villig blir med inn igjen på hjemmet.

Reportasjen med historien om bussholdeplassen bør du høre hos Radio Lab, og lese om i Handelsblatt (obs! tysk!). Da får du også høre litt om hvordan de bruker bussholdeplassen i terapien. Sjekk også gjerne min konto hos Huffduffer, hvor jeg plukker opp radioreportasjer for å høre som podcast.

*) Unnskyld om nødvendig det utdaterte uttrykket.

Anestetikk

Dere gjøres herved oppmerksom på en interessant artikkel i Boston Globe om starten på bruk av anestesi i operasjoner. Artikkelen sier at vendepunktet for bruk av bedøvelse under kirurgi ikke kom som et resultat at bedøvelse ble oppdaget --- bedøvende midler hadde vært kjent ganske lenge --- men at holdningene til bedøvelse måtte endres. På den tiden var smerte nemlig regnet som en naturlig og nødvendig del av tilværelsen. Fra flere hold, blant annet geistligheten, ble det derfor sagt at det var umoralsk å forsøke å endre på dette. Dette endret seg heldigvis.

Men vi er i ferd med, eller han kanskje allerede, gått for langt i den andre retningen. Det nærmer seg en rettighet å leve et liv uten smerter. Hvis man må leve med smerter som ikke kan behandles medisinsk, er det noen som mener at den endelige behandlingen kan være å avslutte livet. Dette er ikke heldig. Derfor har vi kanskje likevel noe å lære av den pre-anestetiske holdningen til smerte, selv om den nå er avlegs.

Underholdning kvelden før kvelden

Lille julaften var det julehygge på fjernsynet. Vertene Hilde Hummelvoll og Petter Nome geleidet oss gjennom en aften hvor vi fikk møte blant andre Gunnar "Kjakan" Sønsteby, kjent motstandsmann under krigen, en prest fra Sierra Leone, Oslo Fagottkor, Viggo Sandvik og Celina fra Norske Talenter.

Boken «Amused to death» presenterer ideen om at fjernsyn ikke er et nøytralt medium, men et underholdningsmedium. Det meste av det som vises på fjernsyn vil derfor være presentert på en måte som i større eller mindre grad underholder seerne. (Og fordi fjernsyn er det dominerende mediet for tiden, har det betydelige konsekvenser for samfunnet.) Denne ideen har etter min mening veldig mye for seg, og programmet «Kvelden før kvelden» ga et par talende eksempler.

Først var det samtalen med Gunnar Sønsteby som ble avsluttet på følgende absurde måte: Sønsteby forteller om en trist jul sammen med en jøde under krigen, Nome foreslår at Sønsteby bør gå julebukk.

Hummelvoll: Du feiret fem juler under krigen. Er det noen av dem du husker?

Sønsteby: Ja, jeg husker 1940, for jeg hadde ikke lyst til å reise hjem etter det som hadde skjedd -- reise hjem til Rjukan. Så jeg fant ut at jeg skulle feire jul alene på studenthytta på Svartor, hvor jeg forøvrig var hyttesjef. Og det gjorde jeg -- dro opp der, alene. Og det hadde ikke blitt så veldig ... jeg vet ikke hvor mange brødskiver jeg hadde med meg... Det var ikke så mye ribbe og surkål.
Og mens jeg var der, så kom det en til, og det var en kar fra Porsgrunn som het Louie Becker. Og jeg visste ikke at han da var jøde, for dengang så regnet man ikke jøde og ikke jøde. Det var ikke snakk om det; det var tyskerne som bragte inn det. (...) Han kom der, og så sa jeg: Hva er det, siden du drar på studenterhytta her, er det noe du ikke liker? «Jeg har mista kona mi» sa han, «og jeg er så nedfor, så jeg tenkte: Jeg drar hit.»
Så vi hadde igrunn en veldig trist julaften. Bare to år efter, så var han da tatt i Skien. I -42 så ble han tatt og sendt til Tyskland.

Nome: Og dere visste ingenting da om hva som kom til å skje?

Sønstevoll: Ante ikke i det hele tatt.

Nome, uten å blunke: Har du sans for Alf Prøysen?

Sønsteby: Ja, absolutt! Jeg har stor sans for ham.

Nome: Har du gått julebukk noen gang?

Sønsteby: Nei, det har jeg ikke forsøkt, men jeg er sikker på at jeg kunne gjort en veldig god julebukk.

Nome: Det er på tide at du prøver!

Slik fikk man til en snedig overgang til Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik som sang Romjulsdrøm.

Senere på kvelden satt syv år gamle Celina Hristov fra Norske Talenter sammen med de to andre unge TV-ansiktene Elvira og Sebastian. Hummelvoll ble nok tatt litt på sengen da Celina nevnte Jesus i forbindelse med julen. Han var muligens ikke et forventet tema sånn midt oppe i all denne koselige feiringen.

Hummelvoll: Celina, hva er det fineste med julaften, da?
Celina: For da ble Jesus født!
Hummelvoll: ... Hva synes du er finest, Elvira?
Elvira: Jeg synes det er stemningen, jeg. Det er veldig viktig.
Hummelvoll: Mm...
Nome: Sebastian, er det de derre skia?

For den som liker å se ting selv, sjekk klippet på NRKs sider her:
Kvelden før kvelden 2008
henholdsvis 0:26:46 og 1:00:36 ut i programmet.

Ubeskrivelig luksus

Hver dag kan jeg dusje i varmt vann.

Håndsignaler i trafikken

På fredag var jeg litt uoppmerksom på vei mot en rundkjøring og kjørte inn selv om det kom en bilist med tilhenger fra venstre. Han måtte muligens bremse litt da jeg smatt inn foran ham, uten at jeg er helt sikker på det. Uansett så jeg i speilet at han viste meg det internasjonale håndsymbolet som betyr noe sånt som «nå kjørte du feil!». Men kan dere fortelle meg om det finnes en tilsvarende gest som betyr «du har helt rett, unnskyld»?

Jessica er 21 år

Jeg leser ikke Bergens Tidende særlig ofte, men kanskje jeg burde? De har ihvertfall en helt genial dekning av årets Big Brother-vinner:
Vant en million - bt.no

Bli et bedre menneske

VG, :Dagbladet og Aftenposten hjelper deg:
Slik beskytter du barna mot dødsbakterien, unngår du å få rulleblad, redder du familielykken under OL, snyter du på skatten, kan du forebygge kreft, blir været på jorden - år 2077!, lager du bedre nistepakke, får du andre røykfrie, gjør du en kvinne lykkelig, lurer du sjefen, takles livskrisen, kan Palestina-konflikten bli løst, får du synet tilbake, opptrer du overfor skilte venner, blir du lurt, unngår du problemer, og slik unngår du mosjonssjokk.

Film. Politikk. Stavanger. Bergen.

Sjera? Tydeligvis ikke engang noe uinteressant, siden jeg skriver så lite her. Jeg har vært uvanlig mye på kino for å kompensere for dette. Likevel har min plan om å se En dag uten krig denne uken falt i fisk fordi forestillingene var alt for tidlige denne uken. Hva hjelper det om filmen går en uke ekstra hvis man må ta seg fri fra jobben for å se den?

Jo, det har vært litt politikk også. For eksempel har jeg i Kultur- og næringsutvalget markert klart og tydelig at ungdomsklubben 3:16 bør kunne få kommunal støtte selv om de har kristne andakter. Det var en veldig interessant sak å behandle, for jeg følte at utfallet ikke var gitt. Det vil si, det var ikke noe særlig diskusjon om klubben skulle få støtte -- selve støtten gikk utvalget enstemmig inn for -- men det var livlig debatt om 3:16 er inkluderende eller ekskluderende, og om kommunen skulle anmode 3:16 om å ha et alternativ til ungdommer som ikke var interessert i å høre på andakt.

Demokratens Andrew Boyle hadde, for å si det pent, skrevet et krasst innlegg om saken dagen før den skulle behandles, så det var nødvendig å imøtegå noen av påstandene han kom med. Det kan jeg gjerne repetere litt av her, siden det ikke kom med i Fredriksftad Blads referat.

La meg først sitere litt av artikkelen fra Demokraten:

Hver lørdag kommer mange ungdommer til den populære menighets-klubben 3:16. Midt i arrangementet er det forkynnelse fra scenen. Er det noen av ungdommene som ikke vil høre på det, må de forlate lokalet, og vakter sørger for at de ikke slipper inn igjen. (...)

ungdommer som ikke ønsker å bli preket til av pinsevenner, blir bortvist fra lokalet og utestengt.

Slik Boyle fremstiller det, skjer det altså at ungdommer blir kastet ut og ikke slipper inn igjen fordi de ikke vil høre på forkynnelse. Flere ganger i artikkelen bruker han også ordet "pinsevenner" som om det var et skjellsord. 3:16 er dog tverrkirkelig og Lars Dale som vanligvis taler i samlingsstundene, kommer fra Den norske kirke. Det hadde vært mer presist å skrive "ungdommer som ikke ønsker å bli preket til av lutheranere", men kanskje ikke like fengende.

Så til det andre. Det er riktig at hvis noen forlater klubben i løpet av kvelden, slipper de ikke inn igjen. Dette gjelder hele kvelden, fordi man med denne regelen enkelt forhindrer for eksempel at noen omgår alkoholforbudet ved å ha drikkevarer ute. Men det er ingen som blir kastet ut hvis de ikke vil høre på under samlingsstunden. Hvis noen likevel har så mye imot en en andakt at de faktisk går ut, så kan de ikke slippe inn igjen på grunn av sikkerhetsbestemmelsene 3:16 har satt. Det er ganske drøyt å fremstille dette som at ungdommer kastes ut -- disse reglene mener jeg er helt rimelige.

Det mente også flertallet av Kultur- og næringsutvalget, og det var ekstra gøy da lederen sa at hun som human-etiker syntes det var helt greit med en ungdomsklubb som hadde et kristent budskap.

Ellers har jeg vært i Stavanger på KrFs lokalpolitikerkonferanse (den såkalte Bergenskonferansen) og en tur på oppdrag til Bergen igjen. (Frem og tilbake på et døgn, så jeg rakk knapt å tenke på å komme på noe middagsbesøk, dessverre.)

Ravi, Madrugada dårlig. Kaizers bra!

Frelsesarmeen er i vinden etter å ha degradert en offiser som lever i samboerskap uten å være gift (smør på flesk, men poenget mitt er at jeg antar at de ville gjort det samme uavhengig av offiserens legning), og nå vil ikke Ravi og Madrugada spille for dem.

Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen: "- Så lenge Frelsesarmeen driver med homohets, så deler de ikke ut bare tepper og suppe, men også skyldfølelse og skam, sier Ravi til Dagbladet. (...)
- Vi [Madrugada] støtter Frelsesarmeens arbeid, men ikke deres syn i denne saken. Vi kan ikke spille under deres parole. Det føles ikke riktig."

Kaizers Orchestra, derimot, synes Frelsesarmeen er bra:

Kaizers snakker ut: - Mitt poeng var at tross alt så utgjør de (homofile, red. anm.) en ressursterk, velutdanna gruppe med folk i veldig sentrale posisjoner som er velartikulert og får sitt syn frem.
- Hvis de narkomane hjemløse hadde hatt like flinke representanter, så tror jeg det hadde vært vanskelig å ta så lett stilling i denne debatten, sier han.

Jeg holder en knapp på Kaizers og nå er jeg ikke så misfornøyd med at jeg ikke kommer meg på Madrugadakonsert i morgen. Frelsesarmeen kan jo få pengene istedet.

G. K. Chesterton om hjemmet

Jeg har ved et lykketreff kommet over dette lille stykket fra 1929. Også da var det noen som kjempet en kamp for å opprettholde familien som samfunnets viktigste institusjon. Jeg synes G.K. Chesterton overgår Djupedal. Jeg burde kanskje ha plukket ut noen godbiter fra stykket istedet for å legge ut hele, men det har jeg ikke tid til nå. Startsperren har gjort min bil til en ustabil, og jeg må dra til jernbanen og se om den virker igjen, eventuelt skaffe meg skyss til Sara Jensens fødselsdagsselskap (gratulerer!).

THE DRIFT FROM DOMESTICITY

IN the matter of reforming things, as distinct from deforming them, there is one plain and simple principle; a principle which will probably be called a paradox. There exists in such a case a certain institution or law; let us say for the sake of simplicity, a fence or gate erected across a road. The more mod-ern type of reformer goes gaily up to it and says, "I don't see the use of this; let us clear it away."

To which the more intelligent type of reformer will do well to answer:

"If you don't see the use of it, I certainly won't let you clear it away. Go away and think. Then, when you can come back and tell me that you do see the use of it, I may allow you to destroy it."

This paradox rests on the most elementary common sense. The gate or fence did not grow there. It was not set up by somnambulists who built it in their sleep. It is highly improbable that it was put there by escaped lunatics who were for some reason loose in the street. Some person had some rea-son for thinking it would be a good thing for somebody. And until we know what the reason was, we really cannot judge whether the reason was reason-able. It is extremely probable that we have overlooked some whole aspect of the question, if something set up by human beings like ourselves seems to be entirely meaningless and mysterious. There are reformers who get over this difficulty by assuming that all their fathers were fools; but if that be so, we can only say that folly appears to be a hereditary disease. But the truth is that no-body has any business to destroy a social institution until he has really seen it as an historical institution. If he knows how it arose, and what purposes it was supposed to serve, he may really be able to say that they were bad purposes, or that they have since become bad purposes, or that they are purposes which are no longer served. But if he simply stares at the thing as a sense-less monstrosity that has somehow sprung up in his path, it is he and not the traditionalist who is suffering from an illusion. We might even say that he is seeing things in a nightmare. This principle applies to a thousand things, to trifles as well as true institutions, to convention as well as to conviction. It was exactly the sort of person, like Joan of Arc, who did know why women wore skirts, who was most justified in not wearing one; it was exactly the sort of person, like St. Francis, who did sympathise with the feast and the fireside, who was most entitled to become a beggar on the open road. And when, in the general emancipation of modern society, the Duchess says she does not see why she shouldn't play leapfrog, or the Dean declares that he sees no valid canonical reason why he should not stand on his head, we may say to these persons with patient benevolence:

"Defer, therefore, the operation you contemplate until you have realised by ripe reflection what principle or prejudice you are violating. Then play leapfrog and stand on your head and the Lord be with you."

Among the traditions that are being thus attacked, not intelligently but most unintelligently, is the fundamental human creation called the Household or the Home. That is a typical thing which men attack, not because they can see through it, but because they cannot see it at all. They beat at it blindly, in a fashion entirely haphazard and opportunist; and many of them would pull it down without even pausing to ask why it was ever put up. It is true that only a few of them would have avowed this object in so many words. That only proves how very blind and blundering they are. But they have fallen into a habit of mere drift and gradual detachment from family life; something that is often merely accidental and devoid of any definite theory at all. But though it is accidental it is none the less anarchical.

And it is all the more anarchical for not being anarchist. It seems to be largely founded on individual irritation; an irritation which varies with the individual. We are merely told that in this or that case a particular temperament was tor-mented by a particular environment; but nobody even explained how the evil arose, let alone whether the evil is really escaped. We are told that in this or that family Grandmamma talked a great deal of nonsense, which God knows is true; or that it is very difficult to have intimate intellectual relations with Un-cle Gregory without telling him he is a fool, which is indeed the case. But no-body seriously considers the remedy, or even the malady; or whether the ex-isting individualistic dissolution is a remedy at all. Much of this business be-gan with the influence of Ibsen, a very powerful dramatist and an exceedingly feeble philosopher. I suppose that Nora of THE DOLL'S HOUSE was in-tended to be an inconsequent person; but certainly her most inconsequent action was her last. She complained that she was not yet fit to look after chil-dren, and then proceeded to get as far as possible from the children, that she might study them more closely.

There is one simple test and type of this neglect of scientific thinking and the sense of a social rule; the neglect which has now left us with nothing but a welter of exceptions. I have read hundreds and thousands of times, in all the novels and newspapers of our epoch, certain phrases about the just right of the young to liberty, about the unjust claim of the elders to control, about the conception that all souls must be free or all citizens equal, about the absurdity of authority or the degradation of obedience. I am not arguing those matters directly at the moment. But what strikes me as astounding, in a logical sense, is that not one of these myriad novelists and newspaper-men ever seems to think of asking the next and most obvious question. It never seems to occur to them to enquire what becomes of the opposite obligation. If the child is free from the first to disregard the parent, why is not the parent free from the first to disregard the child? If Mr. Jones, Senior, and Mr. Jones, Junior, are only two free and equal citizens, why should one citizen sponge on another citizen for the first fifteen years of his life? Why should the elder Mr. Jones be ex-pected to feed, clothe and shelter out of his own pocket another person who is entirely free of any obligations to him? If the bright young thing cannot be asked to tolerate her grandmother, who has become something of a bore, why should the grandmother or the mother have tolerated the bright young thing at a period of her life when she was by no means bright? Why did they laboriously look after her at a time when her contributions to the conversation were seldom epigrammatic and not often intelligible? Why should Jones Sen-ior stand drinks and free meals to anybody so unpleasant as Jones Junior, especially in the immature phases of his existence? Why should he not throw the baby out of the window; or at any rate, kick the boy out of doors? It is ob-vious that we are dealing with a real relation, which may be equality, but is certainly not similarity.

Some social reformers try to evade this difficulty, I know, by some vague no-tions about the State or an abstraction called Education eliminating the paren-tal function. But this, like many notions of solid scientific persons, is a wild il-lusion of the nature of mere moonshine. It is based on that strange new su-perstition, the idea of infinite resources of organisation. It is as if officials grew like grass or bred like rabbits. There is supposed to be an endless supply of salaried persons, and of salaries for them; and they are to undertake all that human beings naturally do for themselves; including the care of children. But men cannot live by taking in each other's baby-linen. They cannot provide a tutor for each citizen; who is to tutor the tutors? Men cannot be educated by machinery; and though there might be a Robot bricklayer or scavenger, there will never be a Robot schoolmaster or governess. The actual effect of this theory is that one harassed person has to look after a hundred children, in-stead of one normal person looking after a normal number of them. Normally that normal person is urged by a natural force, which costs nothing and does not require a salary; the force of natural affection for his young, which exists even among the animals. If you cut off that natural force, and substitute a paid bureaucracy, you are like a fool who should pay men to turn the wheel of his mill, because he refused to use wind or water which he could get for noth-ing. You are like a lunatic who should carefully water his garden with a water-ing-can, while holding up an umbrella to keep off the rain.

It is now necessary to recite these truisms; for only by doing so can we begin to get a glimpse of that REASON for the existence of the family, which I be-gan this essay by demanding. They were all familiar to our fathers, who be-lieved in the links of kinship and also in the links of logic. To-day our logic consists mostly of missing links; and our family largely of absent members. But, anyhow, this is the right end at which to begin any such enquiry; and not at the tail-end or the fag-end of some private muddle, by which Dick has be-come discontented or Susan has gone off on her own. If Dick or Susan wish to destroy the family because they do not see the use of it, I say as I said in the beginning; if they do not see the use of it, they had much better preserve it. They have no business even to think of destroying it until they have seen the use of it.

But it has other uses, besides the obvious fact that it means a necessary so-cial work being done for love when it cannot be done for money; and (one might almost dare to hint) presumably to be repaid with love since it is never repaid in money. On that simple side of the matter the general situation is easy to record.

The existing and general system of society, subject in our own age and industrial culture to very gross abuses and painful problems, is nevertheless a normal one. It is the idea that the commonwealth is made up of a number of small kingdoms, of which a man and a woman be-come the king and queen and in which they exercise a reasonable authority, subject to the common sense of the commonwealth, until those under their care grow up to found similar kingdoms and exercise similar authority. This is the social structure of mankind, far older than all its records and more universal than any of its religions; and all attempts to alter it are mere talk and tomfoolery.

But the other advantage of the small group is now not so much neglected as simply not realised. Here again we have some extraordinary delusions spread all over the literature and journalism of our time. Those delusions now exist in such a degree that we may say, for all practical purposes, that when a thing has been stated about a thousand times as obviously true, it is almost certain to be obviously false. One such statement may be specially noted here. There is undoubtedly something to be said against domesticity and in favour of the general drift towards life in hotels, clubs, colleges, communal settlements and the rest; or for a social life organised on the plan of the great commercial systems of our time. But the truly extraordinary suggestion is of-ten made that this escape from the home is an escape into greater freedom. The change is actually offered as favourable to liberty.

To anybody who can think, of course, it is exactly the opposite.

The domestic division of human society is not perfect, being human. It does not achieve complete liberty; a thing somewhat difficult to do or even to de-fine. But it is a mere matter of arithmetic that it puts a larger number of people in supreme control of something, and able to shape it to their personal liking, than do the vast organisations that rule society outside; whether those sys-tems are legal or commercial or even merely social. Even if we were only considering the parents, it is plain that there are more parents than there are policemen or politicians or heads of big businesses or proprietors of hotels. As I shall suggest in a moment, the argument actually applies indirectly to the children as well as directly to the parents. But the main point is that the world OUTSIDE the home is now under a rigid discipline and routine and it is only inside the home that there is really a place for individuality and liberty. Any-one stepping out of the front-door is obliged to step into a procession, all go-ing the same way and to a great extent even obliged to wear the same uni-form. Business, especially big business, is now organised like an army. It is, as some would say, a sort of mild militarism without bloodshed; as I should say, a militarism without the military virtues. But anyhow, it is obvious that a hundred clerks in a bank or a hundred waitresses in a teashop are more regimented and under rule than the same individuals when each has gone back to his or her own dwelling or lodging, hung with his or her favourite pic-tures or fragrant with his or her favourite cheap cigarettes. But this, which is so obvious in the commercial case, is no less true even in the social case. In practice, the pursuit of pleasure is merely the pursuit of fashion. The pursuit of fashion is merely the pursuit of convention; only that it happens to be a new convention. The jazz dances, the joy rides, the big pleasure parties and hotel entertainments, do not make any more provision for a REALLY independent taste than did any of the fashions of the past. If a wealthy young lady wants to do what all the other wealthy young ladies are doing, she will find it great fun, simply because youth is fun and society is fun. She will enjoy being modern exactly as her Victorian grandmother enjoyed being Victorian. And quite right too; but it is the enjoyment of convention, not the enjoyment of lib-erty. It is perfectly healthy for all young people of all historic periods to herd together, to a reasonable extent, and enthusiastically copy each other. But in that there is nothing particularly fresh and certainly nothing particularly free. The girl who likes shaving her head and powdering her nose and wearing short skirts will find the world organised for her and will march happily with the procession. But a girl who happened to like having her hair down to her heels or loading herself with barbaric gauds and trailing garments or (most awful of all) leaving her nose in its natural state- she will still be well advised to do these things on her own premises. If the Duchess does want to play leap frog, she must not start suddenly leaping in the manner of a frog across the ballroom of the Babylon Hotel, when it is crowded with the fifty best couples professionally practising the very latest dance, for the instruction of society. The Duchess will find it easier to practise leap frog to the admiration of her intimate friends in the old oak-panelled hall of Fitzdragon Castle. If the Dean must stand on his head, he will do it with more ease and grace in the calm atmosphere of the Deanery than by attempting to interrupt the programme of some social entertainment already organised for philanthropic purposes.

If there is this impersonal routine in commercial and even in social things, it goes without saying that it exists and always must exist in political and legal things. For instance, the punishments of the State must be sweeping gener-alisations. It is only the punishments of the home that can possibly be adapted to the individual case; because it is only there that the judge can know anything of the individual. If Tommy takes a silver thimble out of a work-basket, his mother may act very differently according as she knows that he did it for fun or for spite or to sell to somebody, or to get somebody into trou-ble. But if Tomkins takes a silver thimble out of a shop, the law not only can but must punish him according to the rule made for all shoplifters or stealers of silver. It is only the domestic discipline that can show any sympathy or es-pecially any humour. I do not say that the family always does do this; but I say that the State never ought to attempt it. So that even if we consider the parents alone as independent princes, and the children merely as subjects, the relative freedom of the family can and often does work to the advantage of those subjects. But so long as the children are children, they will always be the subjects of somebody. The question is whether they are to be distributed naturally under their natural princes, as the old phrase went, who normally feel for them what nobody else will feel, a natural affection. It seems to me clear that this normal distribution gives the largest amount of liberty to the largest number of people.

My complaint of the anti-domestic drift is that it is unintelligent. People do not know what they are doing; because they do not know what they are undoing. There are a multitude of modern manifestations, from the largest to the small-est, ranging from a divorce to a picnic party. But each is a separate escape or evasion; and especially an evasion of the point at issue. People ought to de-cide in a philosophical fashion whether they desire the traditional social order or not; or if there is any particular alternative to be desired. As it is they treat the public question merely as a mess or medley of private questions. Even in being anti-domestic they are much too domestic in their test of domesticity. Each family considers only its own case and the result is merely narrow and negative. Each case is an exception to a rule that does not exist. The family, especially in the modern state, stands in need of considerable correction and reconstruction; most things do in the modern state. But the family mansion should be preserved or destroyed or rebuilt; it should not be allowed to fall to pieces brick by brick because nobody has any historic sense of the object of bricklaying. For instance, the architects of the restoration should rebuild the house with wide and easily opened doors, for the practice of the ancient virtue of hospitality. In other words, private property should be distributed with suffi-ciently decent equality to allow of a margin for festive intercourse. But the hospitality of a house will always be different from the hospitality of a hotel. And it will be different in being more individual, more independent, more inter-esting than the hospitality of a hotel. It is perfectly right that the young Browns and the young Robinsons should meet and mix and dance and make asses of themselves, according to the design of their Creator. But there will always be some difference between the Browns entertaining the Robinsons and the Robinsons entertaining the Browns. And it will be a difference to the advan-tage of variety, of personality, of the potentialities of the mind of man; or, in other words, of life, liberty and the pursuit of happiness.

SV.

Krever bordbønn-stopp: "Kunnskapsministeren er krystallklar på at bordbønn ikke skal skje i regi av en offentlig skole.

- Norsk skole skal ikke være forkynnende. Den skal være inkluderende. Bordbønn er ikke i tråd med hvordan norsk skole skal være, konstaterer Djupedal."

Jeg må si jeg savner KrF i regjering.

Hjelp Pakistan

Hjelp Pakistan

For et par uker siden var det et jordskjelv i Kashmir i Pakistan. Noen som husker det? Man hører ikke like mye om det på nyhetene lenger, men det er fremdeles ca. 3 millioner mennesker som har et kjempeproblem denne vinteren. De mangler husly. Dette går det an å gjøre noe med. Takket være oppfinnelsen som kalles penger, er det mulig for deg og meg indirekte å bytte vårt arbeid mot varer og tjenester, selv i det fjerne og derfor også primitive Kashmir.

Jeg tipper alle leserne av denne blogg har råd til å avse ihvertfall en tusenlapp hver. Det finnes et antall organisasjoner som kan utføre arbeidet. Jeg vet ikke hvordan man gir penger til FN, men Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og faktisk også Livets Ord (husk å merke gaven) er bra organisasjoner som tar imot penger og omsetter dem til hjelp.

Sven O. Høiby gir folket det de vil ha

- Ekteskapet en medie-jippo - Dagbladet.no: "Ekteskapet med Renate Barsgård er bare en mediejippo, og rollen som narr i media har han valgt selv, sier Sven O. Høiby"

Hah. Var det ikke det jeg tenkte. Dette viser at Sven O. egentlig er et geni, eller ihvertfall smart nok til å tjene en god slant. Det er ganske meningsløst å irritere seg over at han stadig dukker opp i Se og Hør, men likevel lese bladet (for å se hva han har funnet på nå). Denslags kritikk fører jo bare til at Se og Hør selger mer, og både de og Sven O. gråter nok hele veien til banken.

Abortkyrkogård

...heter en webside laget av en svensk kunstner og feminist, Joanna Rytel. Hun har gjennomgått to aborter selv og ville ha "En plats för et farväl från en mamma/pappa som inte kunde bli det just nu..." Hun er for fri abort og føler ingen skyld etter inngrepene, men mener at de som gjør det er blitt påført den skylden av samfunnet.

Slik forklarer hun alle de triste hilsenene som er lagt igjen på www.abortkyrkogard.com til de ufødte barna. Her fremkommer følelsene til de som har fått utført en abort, og det kan trengs både for dem selv og for en abortdebatt som har lett for å gå rett i skyttergravene. Og det er så utrolig mye sorg der -- det tok ikke lang tid før jeg satt og gråt da jeg leste denne siden første gang.

Rytel skrev et leserbrev til Aftonbladet om abortkirkegården. Det er også ganske sterkt: Det behövs en abortkyrkogård på nätet

Samboerskap

Her er en svært interessant artikkel om samboerskap, laget av den britiske tenketanken tankesmien Civitas. For hva er egentlig forskjellen på å flytte sammen og love hverandre å være trofaste, og å gifte seg? Er det ikke overmodig å gifte seg uten å ha forsøkt å bo sammen først? Et privat løfte kan vel være like gyldig som et offentlig.

Det er selvfølgelig en forskjell. For meg er det en veldig interessant indikator at samboende par, selv om de kan ha bodd sammen i årevis, ønsker å gifte seg. Hadde det vært hipp som happ, kunne de brukt pengene på noe annet, så dyrt som et bryllup er. Men i en diskusjon er det greit med mer enn en indikator. Her er litt fakta å slå i bordet med:

Cohabitation: "Cohabiting relationships are fragile. They are always more likely to break up than marriages entered into at the same time, regardless of age or income. On average, cohabitations last less than two years before breaking up or converting to marriage. Less than four per cent of cohabitations last for ten years or more. Cohabiting also influences later marriages. The more often and the longer that men and women cohabit, the more likely they are to divorce later. "

Setningen jeg har uthevet til sist, forteller noe jeg har lurt på en stund, og det er om det kan være slik at ekteskap sjeldnere brytes enn samboerskap fordi man som regel (ihvertfall nå om dagen) har bodd sammen en stund først og derfor vet mer hva man går til. Det er altså ikke tilfelle. Følg lenken over for mer fakta.

Via Nucleus, Christian Medical Fellowships studentmagasin (utgave om kristen seksualetikk), via Norges Kristelige Legeforenings blogg, via Morbus Norvegicus (du verden, her var det mye interessant).

Valgdagen, en avsløring

Søndag og mandag sitter jeg i stemmestyret i Manstad valgkrets, og derfor kan jeg komme med litt inside information om hvordan ting kommer til å foregå. Visse detaljer kan jeg bare fortelle deg nå, for når det kommer til valgdagen vil noen av opplysningene oppfattes som agitasjon og det er forbudt i valglokalet.

1 person ved inngangspartiet orienterer deg om fremgangsmåten. Denne personen kan du bare vifte bort og fortelle at du vet godt hva du skal gjøre, ettersom du får vite alt av meg her.

Et par personer sitter ved et bord, det såkalte avkrysningsbordet. Ikke snakk med dem til å¨begynne med. Gå først til stemmeavlukket og hent Kristelig Folkepartis stemmeseddel. Vær påpasselig med at du ikke tar en annen seddel, og spesielt at du ikke i valgkampens hete forveksler den med Kristent Samlingspartis seddel, eller at noen har lagt sedler fra et annet parti bak i KrFs bunke.

Stemmestyret skal passe på at det alltid er ca. like mange sedler for hvert parti, men med det brakvalget KrF forventer, er faren stor for at det blir tomt for KrF-sedler likevel. Hvis så skjer, bør du gjøre stemmestyret oppmerksomt på dette. Det er ikke flaut for deg, det er flaut for dem, og de har taushetsplikt. Er det tomt, kan du også hente en blank seddel og skrive Kristelig Folkeparti på den (joda, det er faktisk lov).

Brett så seddelen sammen med KrF-siden inn og den grå siden ut og gå til det såkalte avkrysningsbordet. Legitimér deg og levér fra deg valgkortet, ikke stemmeseddelen. Det vil krysses av i manntallet slik at du dessverre ikke får stemt KrF flere ganger. Hvis du har gått til feil krets vil du forøvrig skaffe stemmestyret litt ekstra bry, men hvis du er i feil kommune kan du gi opp. Riktignok kan du kreve å få stemme, men stemmen vil bli forkastet uansett.

Etter at du har blitt krysset av, kan du ta med deg KrF-stemmeseddelen til urnen. La personen som står der stemple den (seddelen, ikke urnen) og avgi så din stemme til KrF ved å slippe seddelen ned i urnen.

Nytt av året er at det er lov å stemme i fylla. Godt valg!

Politikerforakt

PCen min har fått ny brannmur, og noe er galt med den. I kombinasjon med Firefox skjer det av og til rare ting med bildene på noen websider. Det er kanskje feil å tillegge en brannmur politikerforakt, men den ser ihvertfall ut til å gjøre et godt forsøk på å forpurre KrFs valgkamp.

Miljöradikalerna de Gula

I anledning Bjørnar Pettersens utdrikningslag i fjor høst, skrev Harald et politisk manifest som Bjørnar måtte lese opp i Uppsala sentrum. Det er hysterisk morsomt. Et lite utdrag:

"Vi kämpar för en skattepolitik som innebär att alla är med och betalar för samhällets kostnader. En skattepolitik som innebär att alla betalar samma procentsats. En skattepolitik som innebär att du och jag skär av 50 % av vår inkomst och med glädje skänker den till staten. Målet är att Sveriges alla skattebetalare efter skatt skall ha 50 % kvar av sin intäkt. 50 % som man kan använda på precis vad man vill."

Les resten.

Jeg bør stemme

I følge Nettavisens partitest bør jeg stemme slik:

---

Du bør stemme...
KRF

Så godt matcher du med de forskjellige partiene:

Disse partiene bør du vurdere:

KRF 75,3 %
V 65,4 %
H 62,5 %


Disse partiene bør du styre unna:

SP 47,4 %
FRP 39,5 %
AP 33,3 %
SV 31,8 %

Resultatene reflekterer hvor godt svarene dine samsvarer med det enkelte partiprogram.

---

Hvis man ser på resultatet, er det artig å se at KrF kommer dobbelt så bra ut av testen som av hva folk sier de stemmer, men mindre artig at Senterpartiet kommer 5 ganger så bra ut.

f-b.no / Kulturlivet reddet

Du verden. Jeg har havnet i avisen med mitt fantastiske innlegg i kommunestyret. Jammen setter jeg ikke spor etter meg:

f-b.no / Kulturlivet reddet: "KrF støttet Arbeiderpartiets forslag. Representant Dag Høydal presiserte hvor viktig det er at kulturlivet har gode vilkår.
– Vi synes det nye alternativ 2 er et mye bedre forslag, sa han."

Det hadde vært artigere hvis de hadde tatt med noen av mine fyndige kommentarer om synergieffekter, men neste mål får være at de staver navnet mitt korrekt.