Underholdning kvelden før kvelden

Lille julaften var det julehygge på fjernsynet. Vertene Hilde Hummelvoll og Petter Nome geleidet oss gjennom en aften hvor vi fikk møte blant andre Gunnar "Kjakan" Sønsteby, kjent motstandsmann under krigen, en prest fra Sierra Leone, Oslo Fagottkor, Viggo Sandvik og Celina fra Norske Talenter.

Boken «Amused to death» presenterer ideen om at fjernsyn ikke er et nøytralt medium, men et underholdningsmedium. Det meste av det som vises på fjernsyn vil derfor være presentert på en måte som i større eller mindre grad underholder seerne. (Og fordi fjernsyn er det dominerende mediet for tiden, har det betydelige konsekvenser for samfunnet.) Denne ideen har etter min mening veldig mye for seg, og programmet «Kvelden før kvelden» ga et par talende eksempler.

Først var det samtalen med Gunnar Sønsteby som ble avsluttet på følgende absurde måte: Sønsteby forteller om en trist jul sammen med en jøde under krigen, Nome foreslår at Sønsteby bør gå julebukk.

Hummelvoll: Du feiret fem juler under krigen. Er det noen av dem du husker?

Sønsteby: Ja, jeg husker 1940, for jeg hadde ikke lyst til å reise hjem etter det som hadde skjedd -- reise hjem til Rjukan. Så jeg fant ut at jeg skulle feire jul alene på studenthytta på Svartor, hvor jeg forøvrig var hyttesjef. Og det gjorde jeg -- dro opp der, alene. Og det hadde ikke blitt så veldig ... jeg vet ikke hvor mange brødskiver jeg hadde med meg... Det var ikke så mye ribbe og surkål.
Og mens jeg var der, så kom det en til, og det var en kar fra Porsgrunn som het Louie Becker. Og jeg visste ikke at han da var jøde, for dengang så regnet man ikke jøde og ikke jøde. Det var ikke snakk om det; det var tyskerne som bragte inn det. (...) Han kom der, og så sa jeg: Hva er det, siden du drar på studenterhytta her, er det noe du ikke liker? «Jeg har mista kona mi» sa han, «og jeg er så nedfor, så jeg tenkte: Jeg drar hit.»
Så vi hadde igrunn en veldig trist julaften. Bare to år efter, så var han da tatt i Skien. I -42 så ble han tatt og sendt til Tyskland.

Nome: Og dere visste ingenting da om hva som kom til å skje?

Sønstevoll: Ante ikke i det hele tatt.

Nome, uten å blunke: Har du sans for Alf Prøysen?

Sønsteby: Ja, absolutt! Jeg har stor sans for ham.

Nome: Har du gått julebukk noen gang?

Sønsteby: Nei, det har jeg ikke forsøkt, men jeg er sikker på at jeg kunne gjort en veldig god julebukk.

Nome: Det er på tide at du prøver!

Slik fikk man til en snedig overgang til Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik som sang Romjulsdrøm.

Senere på kvelden satt syv år gamle Celina Hristov fra Norske Talenter sammen med de to andre unge TV-ansiktene Elvira og Sebastian. Hummelvoll ble nok tatt litt på sengen da Celina nevnte Jesus i forbindelse med julen. Han var muligens ikke et forventet tema sånn midt oppe i all denne koselige feiringen.

Hummelvoll: Celina, hva er det fineste med julaften, da?
Celina: For da ble Jesus født!
Hummelvoll: ... Hva synes du er finest, Elvira?
Elvira: Jeg synes det er stemningen, jeg. Det er veldig viktig.
Hummelvoll: Mm...
Nome: Sebastian, er det de derre skia?

For den som liker å se ting selv, sjekk klippet på NRKs sider her:
Kvelden før kvelden 2008
henholdsvis 0:26:46 og 1:00:36 ut i programmet.

Et par, bra filmer

Min kone og jeg er blitt noen feinschmeckere på film. Det vil si at vi dro og så en av kinosjefens utvalgte her om dagen, en svensk film titulert Du levande. Dette er kanskje mer en typisk kritikerfilm enn en publikumssuksess, for den har høstet et knippe toppanmeldelser, men det var forholdsvis glissent i salen. Og den var absolutt annerledes enn de fleste filmer jeg har sett i det siste. Du levande har ikke noe plot, men er en serie glimt fra et par dager i en svensk by. En grå og trist svensk by. Ordentlig grå og trist, og dessuten mer og mer morsom. I tillegg til at filmen er grå i fargene, er det massevis av gamle, grå og ikke nødvendigvis pene mennesker.

Man trenger litt tålmodighet, for scenene er lange og ofte består de av bare ett eller noen få klipp. Til gjengjeld er det masse underfundig komikk som Marianne og jeg stadig vekk driver og minner hverandre på nå om dagen. Deriblant en desillusjonert psykiater som ikke lenger synes pasientene fortjener et godt liv, en kvinne som vil at mannen og hunden hennes skal stikke begge to og en litt udisiplinert trommeslager i en begravelse. Anbefales.

Neste gode film vi nylig har sett, er En dag uten krig fra 2005. Her er handlingen fra julaften 1914 på fronten et sted i Frankrike under den første verdenskrig. Etter hva jeg har hørt, er skyttergravskrig stort sett bare grufullt, men denne julaften tok man mange steder en pause fra hele krigingen og feiret jul sammen. Nå som det er desember har jeg endelig blitt åpen for julestemning, og En dag uten krig er rentappet, klisjéfri sådan. Anbefalt.

Oppdatering: Med et komma er det nå oppnådd et ordspill i innleggets tittel.