Hvorfor er Supermann så lat?

Supermann kunne gjort mye mer godt for menneskeheten, men damene tar for mye energi.
http://futureboy.homeip.net/frinkdocs/#Superman

Svipptur

På mandag var jeg en svipptur til Bardufoss med jobben. Det føles litt absurd å dra fra Fredrikstad til Troms og tilbake på én dag.

Litt aktivitet

Siden mine gamle websider på www.fix.no for tiden (og muligens også fremtiden) ikke ligger på nett, så får jeg legge ut litt ting her i blog-form. I det siste har jeg skrevet litt for KrFUs medlemsblad, Ny Veg, og noen av de spaltene tenker jeg å legge ut. Kanskje noen bilder etter hvert også. Men ikke regn med at jeg poster her særlig ofte.

Ikke helt patent

Det er patentdirektiv-tider, og jeg har lovet dere noen ord om temaet. Både her og der debatteres om man skal få ta patent på liv, programvare og andre vesentlige og uvesentlige ideer. Prinsippebatten er viktig, for temaet er kontroversielt. Men også enkeltpatenter kan vekke litt ekstra oppmerksomhet. Et patent som nylig fikk en pris for unødvendig forskning, ble utstedt i 1977: US Patent nr. 4.022.227, et patent som dekker en måte å lage hentesveis på.

Metoden består i å dele det gjenværende håret inn i tre deler. Disse legges oppå hverandre på en slik måte at det dekker den bare delen av hodebunnen. Deretter påføres hårspray, og vips er det umulig å oppdage hvor tynt håret er. Genialt, men det bekymrer meg at oppfinneren har enerett på å gjøre dette. For hvis jeg blir tynn i håret, kan han kanskje nekte meg å tildekke min bare skalle på denne snedige måten.

Spørsmålet er dessverre aktuelt, for jeg har tenkt på en ting i det siste. Jeg lurer på om jeg har begynt å få tynnere hår. Egentlig har jeg lurt en god stund, men jeg har ikke turt å spørre noen ennå. Dere er faktisk de første som får vite om disse kvalene. Grunnen til at jeg kvier meg for å spørre, er at jeg er redd alle andre for lengst har sett hodebunnen gjennom håret mitt. Bare ikke jeg. Ingen av dere har sagt noe heller, skånsomme KrFUere som dere er.

Frisøren min har lagt ytterligere sten til byrden. Hun har gått under jorden og etterlatt meg seende ut som et Beatles-medlem. Men selv om det er lenge siden jeg har klippet meg, innbiller jeg meg at jeg faktisk ser ganske ok ut. Og det er egentlig en grunn til bekymring. Håret mitt er i ferd med å bli tynnere, og jeg forsøker ubevisst å skjule det ved å øke lengden.

Hvis det virkelig er slik, står jeg i fare for å bli en mann med hentesveis. Jeg begynner sikkert bare med å dekke over en liten flekk, men gradvis utvikler det seg til å bli en uhyrlighet. Helt uten at jeg skjønner hvor merkelig det ser ut. (Dette er en metafor som passer på mange negative fenomener som oppstår litt etter litt. Som lesere av Ny Veg er dere nok så engasjerte at dere driver og trekker mange fruktbare paralleller allerede.)

Den eneste måten å komme til bunns i problemet på, er å ta tiden til hjelp. Mens jeg venter, skal jeg ta meg en studietur på Stortinget. Fra publikumsplass på galleriet har man nemlig utsikt over Øystein Hedstrøms mesterverk av en frisyre. Hvis ting går den veien for meg, skal jeg være forberedt.

En ting er i hvert fall klart: Jeg akter ikke å trimme bort alt håret hvis jeg blir tynn på toppen. Jeg synes det langt mer sympatisk å ha måne, og barbert skalle er nittiårenes hentesveis. Det er litt synd at det er så mange færre menn med måne nå enn det var før. Det må bety at de fleste enten barberer bort det lille håret de har eller skaffer seg tupé. Begge deler er i tilfelle temmelig stusselig. Hvis ikke det finnes et lite håp? Kanskje alle sammen bruker US Patent nr. 4.022.227.

Nytt år med masse kjærlighet

Det er stas med frusere, ja.

Sjelefred

Det sies at indianere og andre stammefolk mener at når man fotograferer mennesker, stjeler man sjelen deres. For meg er det merkelig at de har klart å forutse dette, for det er helt tydelig at de har et poeng. Man kan bare ta en titt på forsiden av Se og Hør, så forstår man fort at det er sant.

Derfor har jeg blitt litt usikker på om det er så lurt at et portrett av meg følger denne spalten. Spesielt siden det er et bilde i farger. Ukebladene bruker sjelden sort/hvitt-bilder, så jeg antar at de er mindre skadelige for sjelen. Uansett er det best å være forsiktig. Det lureste hadde nok vært å få noen til å tegne meg eller lage en skulptur. For ikke å snakke om en totempæle — det hadde jo virkelig vært noe.

Det er mye som taler for at fotografering tar mer av sjelen jo større zoom fotografen bruker. Superkjendiser er ekstra utsatt, siden mange av dem blir fotografert på svært lang avstand uten at de engang vet om det. Av og til kunne jeg tenkt meg at det var påbudt å skrive på slike paparazzibilder hvilken avstand de var tatt fra, slik at folk kunne forstå hva slags sjelekvaler de er med på å skape når de leser ukeblader. De stakkars kjendisene mister jo sjelen fullstendig. Dessuten er det jo lumpent å ta gratisbilder av folk på fritiden når mange av dem faktisk lever av å bli avbildet. Eller av å selge sjelen sin, kan man kanskje si.

For å unngå at disse plager skal ramme meg hvis jeg blir riks-/verdenskjendis, skal jeg undersøke muligheten for å registrere utseendet mitt som et varemerke (à la Ronald McDonald™), slik at det stort sett blir ulovlig å publisere fotografier av meg uten mitt samtykke. Og hvis det går bra, skal jeg ta patent på meg selv. Mer om patenter neste gang.

Drikkepress

Det finnes en sak som opptar meg så mye at jeg kan tenke på den i flere minutter av gangen! Vår anseelse som sosialt engasjerte mennesker står nemlig i fare for å få et skudd for baugen om ikke vi tar et oppgjør med dobbeltmoralen i egne rekker. Dere vil nok nikke gjenkjennende når jeg etter en unødvendig omstendelig innledning endelig kommer til saken.

Min påstand er at dagens rusmiddelpolitikk er forfeilet. Til tross for informasjonskampanjer og høye avgifter, blir stadig nye generasjoner vervet til drikkfeldighet. Unge, trendy mennesker brukes som frontfigurer og brikker i et kynisk spill om penger. Taperne sitter igjen med svarteper. Vi snakker ofte om alkohol som en årsak til stor nød og elendighet i de tusen hjem, men når det kommer til den rusgiften som får lov til å bre seg i våre egne rekker, forholder vi oss påfallende tause. Vi vil nemlig ha kaffen vår i fred!

Dere nikker gjenkjennende allerede? Var det ikke det jeg visste. For mange blant oss er faktisk i opposisjon til denne forførende drikken, og vi andre kan godt huske da vi som unge idealister proklamerte at vi aldri skulle begynne å drikke kaffe. «Man kan ha det koselig uten kaffe» pleide jeg å si. Så innhentet virkeligheten meg.

Det var kaffebarene som gjorde det. De tilbød moderne kaffe med hipp og fresh image attåt og skjulte den beske smaken med melk og smakstilsetninger. Det var liksom ikke den samme drikken som jeg skydde som pesten før. Nå smakte det jo godt, og dermed tillot jeg meg å ta en kopp i godt lag. (Forresten lurer jeg litt på om kaffebryggerne og bryggeriene står i ledtog. Likhetene mellom dessertkaffe og rusbrus er egentlig ganske påfallende.)

På skolen hadde jeg lært om drikkepress, men da snakket ingen om noe annet enn alkohol. Derfor var ikke jeg forberedt på at omgivelsene presset meg langt hardere for å drikke kaffe. Og kunne ikke forestille meg at jeg skulle komme på gli og til sist gi etter.

Heldigvis har det ikke tatt helt overhånd. Mange drikker kaffe hver dag, men jeg er ennå ikke blant dem. Jeg drikker bare i sosiale sammenhenger, så det kan gå uker mellom hver kopp. Avhengig kan jeg ikke kalles, og jeg føler heller ikke at jeg fungerer noe dårligere i hverdagen. Men fikk meg en støkk da jeg oppdaget at jeg selv utøver drikkepress mot andre. Flere ganger har jeg tatt meg selv i fortelle unge ikke-kaffe-drikkere at joda, de kommer nok til å begynne etter hvert de også.

Nå tror jeg det er veldig mange som nikker gjenkjennende. Noen har kanskje nikket så mye at dere har vondt i nakken og angrer på at dere ikke bladde rett til «Baktanker». Men altså, hvorfor gjør vi slik? Er det dårlig samvittighet fordi vi ikke klarte å beherske? At vi ikke tåler å se at andre er der vi skulle ønske vi var?

Poenget mitt er: Selv om kaffe ikke lager store utslag i sykehusstatistikkene eller fører til vold, skilsmisser og elendighet, har vi et ansvar. Kristendemokrater blir ofte beskyldt for å være overformynderske, men det er faktisk nødvendig å støtte dem som ikke helt klarer å ta vare på seg selv. Når kaféene går så langt at de lokker ungdom til kaffen med rusbrusmetoder, er det på tide vi roper et varsku! Dobbeltmoral har ingen plass i våre rekker, drikkepress er drikkepress!