Underholdning kvelden før kvelden

Lille julaften var det julehygge på fjernsynet. Vertene Hilde Hummelvoll og Petter Nome geleidet oss gjennom en aften hvor vi fikk møte blant andre Gunnar "Kjakan" Sønsteby, kjent motstandsmann under krigen, en prest fra Sierra Leone, Oslo Fagottkor, Viggo Sandvik og Celina fra Norske Talenter.

Boken «Amused to death» presenterer ideen om at fjernsyn ikke er et nøytralt medium, men et underholdningsmedium. Det meste av det som vises på fjernsyn vil derfor være presentert på en måte som i større eller mindre grad underholder seerne. (Og fordi fjernsyn er det dominerende mediet for tiden, har det betydelige konsekvenser for samfunnet.) Denne ideen har etter min mening veldig mye for seg, og programmet «Kvelden før kvelden» ga et par talende eksempler.

Først var det samtalen med Gunnar Sønsteby som ble avsluttet på følgende absurde måte: Sønsteby forteller om en trist jul sammen med en jøde under krigen, Nome foreslår at Sønsteby bør gå julebukk.

Hummelvoll: Du feiret fem juler under krigen. Er det noen av dem du husker?

Sønsteby: Ja, jeg husker 1940, for jeg hadde ikke lyst til å reise hjem etter det som hadde skjedd -- reise hjem til Rjukan. Så jeg fant ut at jeg skulle feire jul alene på studenthytta på Svartor, hvor jeg forøvrig var hyttesjef. Og det gjorde jeg -- dro opp der, alene. Og det hadde ikke blitt så veldig ... jeg vet ikke hvor mange brødskiver jeg hadde med meg... Det var ikke så mye ribbe og surkål.
Og mens jeg var der, så kom det en til, og det var en kar fra Porsgrunn som het Louie Becker. Og jeg visste ikke at han da var jøde, for dengang så regnet man ikke jøde og ikke jøde. Det var ikke snakk om det; det var tyskerne som bragte inn det. (...) Han kom der, og så sa jeg: Hva er det, siden du drar på studenterhytta her, er det noe du ikke liker? «Jeg har mista kona mi» sa han, «og jeg er så nedfor, så jeg tenkte: Jeg drar hit.»
Så vi hadde igrunn en veldig trist julaften. Bare to år efter, så var han da tatt i Skien. I -42 så ble han tatt og sendt til Tyskland.

Nome: Og dere visste ingenting da om hva som kom til å skje?

Sønstevoll: Ante ikke i det hele tatt.

Nome, uten å blunke: Har du sans for Alf Prøysen?

Sønsteby: Ja, absolutt! Jeg har stor sans for ham.

Nome: Har du gått julebukk noen gang?

Sønsteby: Nei, det har jeg ikke forsøkt, men jeg er sikker på at jeg kunne gjort en veldig god julebukk.

Nome: Det er på tide at du prøver!

Slik fikk man til en snedig overgang til Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik som sang Romjulsdrøm.

Senere på kvelden satt syv år gamle Celina Hristov fra Norske Talenter sammen med de to andre unge TV-ansiktene Elvira og Sebastian. Hummelvoll ble nok tatt litt på sengen da Celina nevnte Jesus i forbindelse med julen. Han var muligens ikke et forventet tema sånn midt oppe i all denne koselige feiringen.

Hummelvoll: Celina, hva er det fineste med julaften, da?
Celina: For da ble Jesus født!
Hummelvoll: ... Hva synes du er finest, Elvira?
Elvira: Jeg synes det er stemningen, jeg. Det er veldig viktig.
Hummelvoll: Mm...
Nome: Sebastian, er det de derre skia?

For den som liker å se ting selv, sjekk klippet på NRKs sider her:
Kvelden før kvelden 2008
henholdsvis 0:26:46 og 1:00:36 ut i programmet.

Ild og svovel

De har funnet Mordor, og det ligger visst i Chile.

Vulkanen heter fra før av Chaitén, og fenomenet som vises på bildet er tordenvær som kan oppstå i aske- og røksøylen. Dette er skremmende vakkert.

bin 11111 = 31

Hva har jeg til felles med Hank Williams III (barnebarnet til den Hank Williams), Wilson Kipketer, Mädchen Amick fra Twin Peaks og Dionne Warwick (bildet)? Hva er det med Kenya?

Stødige dyr

Høner er eksperter på å holde hodet stille.



Er det derfor de springer sånn hvis de får hodet kappet av?

Børtevann I

Det er flere enn Harald som har vært på speiderhytten ved Børtevann og tatt bilder. Harald og jeg surret rundt og fotograferte sammen, og den oppmerksomme leser ser at motivene har visse fellestrekk.



Miming


Tru smu kunusuru!


Lørdagsfrokost




Vann

Ubeskrivelig luksus

I dag laget Marianne fårikål til meg.

Supermanns hule

De har oppdaget Supermanns Fortress of solitude. Det ligger visst i Mexico. Se nyheten om Supermanns hule på NRK.no.

Ubeskrivelig luksus

Hver dag kan jeg dusje i varmt vann.

Blå Kors-aksjonen 2008

TV-aksjonen i år går til Blå Kors, og noen av pengene vil gå til Barnas Stasjon i Fredrikstad. I år har jeg tenkt å stille opp som bøssebærer, og det vil jeg oppfordre dere til å gjøre også. Det tror jeg blir en hyggelig halvannen times tur.

I samme slengen fortjener Servicetorget sin chattetjeneste en liten honnør. Det var ikke så lett å finne på kommunens nettside hvordan man skulle melde seg på som bøssebærer, men de har en slik kjempepraktisk chattetjeneste. Jeg fikk kontakt med en hyggelig servicekonsulent med én gang. Han eller hun takket pent for at jeg ville hjelpe til og registrerte meg. Da chatten var slutt, kom det en mail med en lenke til en logg av chatten. Dessuten var det en knapp i chattevinduet hvor man kunne trykke for at de skulle ringe til meg. Flott system!

En beskjed til alle som oversetter programmer til norsk

NB: Det heter ikke "å gjøre-liste" eller "gjøremålsliste" på norsk. Det heter huskeliste. Når så mye er bragt på det rene, tror jeg også at det er enkelt å finne en bedre oversettelse for "To Do Bar" enn "gjøremålsfelt" (Outlook 2007, jeg sikter til deg!).

(Etter en gang å ha oversatt en liten serie med hefter i menighetssammenheng, har jeg lært dette: Det er viktigere når man oversetter noe å være dyktig i språket man oversetter til enn språket man oversetter fra. Minste motstands vei er i grunn å skrive amerikansk med norske ord, men man må bruke norske vendinger for at resultatet skal bli bra.)

Googles tidsmaskin

Google fylte 10 år september, og de feirer med å gjøre tilgjengelig en søkeindeks fra 2001, den eldste de har. Du kan søke på ord som ipod og se at det betydde noe helt annet i 2001. Og naturligvis er det morsomt å egosurfe bakover i tiden. Og hvor var zum i 2001? Søk på zum høidahl.

Velg "View old version on the Internet Archive" på søkesiden for å se hvordan siden faktisk så ut i 2001. Gjør det nå! for utstillingen til Google stenger midt i oktober.

(Men Internet Archive har åpent hele tiden, så der går det an å mimre av hjertens lyst når som helst.)

Blomst ved brohodet

 
Et bilde fra hverdagen.

Så vi dro til Nesodden

For å kose oss litt, spille Carcassonne og ta bilder, leide vi en Kystledhytte på Nesodden (lenken er for øyeblikket litt merkelig, men det ordner seg antagelig). Her er to bilder vi ble fornøyd med.

 
Begynnelsen på den etter hvert ganske bratte oppoverbakken til parkeringsplassen.


Her er det fint lys, men kanskje jeg bør jobbe litt med mine modell-skills: Det foregår ikke noe som trenger å skjules her.

Kjære internett

Er det noen av dere lesere i nærheten som har en stenderdetektor jeg kan låne? Vi skal henge opp tunge gjenstander i taket.

Nytt kamera, samme motiver

Vi har kjøpt oss nytt kamera, etter at vårt gamle gikk mer eller mindre i vasken i Vatikanets museum i sommer. Motivene er de samme gamle, men nå er det litt morsommere å fotografere dem.

 
Min kone demonstrerer hvor sporty hun er ved å klatre fra laveste klossene på styltene til de høyeste, feilfritt på første forsøk. Bildet fra senere på dagen da hun sto på hodet, er ikke egnet til offentliggjøring på grunn av at antrekket ikke var egnet til øvelsen.

Forfall i Budapest

Slitt trappeoppgang.


Støvete signallampe på jernbanestasjonen.


Slitt mann i en dam i en park.

Feriebilder fra Budapest

Flere bilder fra interrailturen? Javel, da.

Når bassenget holder 37 grader, slapper man virkelig av.

Slik bodde vi. Ever Silvester Bed and Breakfast feiret alltid nyttår (eller Silvester som det heter der i gården), med tilhørende julepynt. Sjarmerende for dem som synes denslags er sjarmerende.

Demokraten Fail

Noen glemte å gjøre jobben sin i gårsdagens Demokraten:
 


Flere feil på failblog.org.

Himmelsk morgengave

Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.

Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.

En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.

Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.

Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.

Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen. 

Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.

Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.





I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.

Tredje gang

 

Det spesielle med denne kummen nesten nederst i Christianslund Allé er at vannet renner ut av den, mot normalt inn. Forestill deg nå de avløpene som ligger lavere enn kummen i samme gate.

Denne gangen tror jeg vannet bare nådde ca 50 cm opp i kjelleren vår.

En pølsereise (Krakow)

I tillegg til å være en kakereise gjennom Europa, var min ferie (her snakker jeg kun for meg selv) også en pølsereise gjennom Europa. I Krakow hadde de sin egen Krakowpølse som Liv og Alexander anbefalte. Den var verdt hver zloty. Forøvrig spiste jeg naturligvis wienerpølse i Wien og flere bedre pølser i Roma og andre steder.

 
På tallerkenen: Krakowpølse og croquetter.

 
Nok en polsk spesialitet til forrett: Leverpostei, brød og smult!

 
Et blikk ned i mellom trappene ned saltgruvene utenfor Krakow. Heldigvis fantes det en heis som vi tok opp igjen. Og heldigvis hadde vi ikke klaustrofobi, ettersom heisen var uvanlig trang, den var uten lys og den var den eneste tillatte veien opp.


En mann laget av salt. Han forestiller en gruvearbeider som bruker en lykt på en lang stang for å tenne på eksplosiv gass som fantes i gruvene.

Skidzin - Oswiecim

Disse bildene er fra Polen. Marianne har lenge ønsket seg å se Auschwitz, og nå hadde vi muligheten. Det er litt vanskelig å oppsummere et besøk i Auschwitz. På toget til Polen delte vi sovevogn med to korrespondenter som skulle til Ukraina. Den ene av dem var en tørst og livlig fyr, og den andre, som var litt mer alvorlig og ikke så tørst, sto mest utenfor kupeen og røkte. Røkeren spurte oss om det var så viktig å se Auschwitz. Han hadde hatt en slektning som døde der, men hadde ikke lyst til å dra og se den. Det var ikke så rart, men for oss som ikke har noe direkte forhold til menneskeutryddelsen som foregikk i konsentrasjonsleirene, tror jeg det er viktig å huske hva som skjedde.



En tørst og livlig fyr. Hans litt mer alvorlige reisekamerat var ikke tilstede da bildet ble tatt.


Vi bodde på et sted som het Agroturystyka Oswiecim, et fint herberge med tilhørende restaurant som ble drevet av en hyggelig familie. Etter en del bytrasking var det kjempedeilig å bo noen dager på landet og slappe av med bading i elv og lesing av bøker.


Hvis man vil vaske tøy i en vask når ikke det er propp i vasken, kan man fylle en plastpose med vann og vaske tøyet i den.


Mellom Marianne og huset ligger det en bok som hun leser i.


For meg var denne ferien en kakereise gjennom Europa.

Eiendomsmeglere

Hva gjør man hvis man som huskjøper er misfornøyd med eiendomsmegleren som selger deg huset? Mens vi var på jakt etter ny bolig, kom vi en gang over et hus som vi hadde lyst til å kjøpe. Megleren som hadde visningen var av «selgertypen», du vet en slik som prøver å overbevise deg om at dette er akkurat det du vil ha. (Merk at jeg prøver å formidle en påtrengende følelse nå.) Da jeg la inn bud på det huset, var det derfor til tross for meglerens anstrengelser, absolutt ikke på grunn av dem. Det huset ble uansett for dyrt og noen andre kjøpte det. Men deretter la jeg alltid merke til om navnet til den megleren sto i husannonsene, for da ble hele huset uinteressant.

Da vi var på visning i huset vi nå har kjøpt, fikk vi en annen meglervariant. Da stilte vi helt vanlige spørsmål, men megleren kunne ikke svare. Det ga en dårlig følelse, men ikke så dårlig at vi lot være å by. I etterkant har det vist seg at megleren tilbakeholdt opplysninger om at det hadde vært oversvømmelse i kjelleren fem år tidligere. Spørmålet melder seg om han gjorde det med vilje, men la oss anta at han ikke hadde fått vite om problemet. Uansett stiller det ham i et dårlig lys, for hvem er det ellers som skal sikre for at vi som kjøpere får såpass kritisk informasjon?

Dette er såpass alvorlig at vi kommer til å forsøke å få erstatning for det som oversvømmelsen i kjelleren har kostet oss. Men den største ulempen, at vi i en ukjent periode fremover ikke kan være særlig sikre på at ting står trygt i kjelleren, den er det sannsynligvis ikke mulig å tallfeste og få noen erstatning for. Det er det ikke så mye å gjøre med.

Men tilbake til innledningen: Hva skal man egentlig gjøre når man er interessert i et hus, men husets eier har valgt en megler vi ikke stoler på? Megleren skal jo egentlig ta vare på våre interesser også, men har han egentlig noen incentiver til det?

Å la være å komme på visning er ikke en helt tilfredsstillende løsning. Det kan sikre at vi unngår et hus vi ikke vil ha, men kan også gjøre at vi går glipp av et hus vi vil ha. Skulle jeg komme på en visning hvor jeg får følelsen av at megleren er dårlig, vil jeg kanskje si i fra til dem som selger at jeg er interessert i huset, men ikke med den megleren.

Bilder fra Berlin

Jeg har lyst til å vise noen flere bilder fra Berlin. Slik er det der:


Vi kan anbefale Circus Hostel, som er et bedre vandrerhjem. Muligens var det det dyreste stedet vi overnattet, men rommet vårt var tilsvarende stilig. Det var et slikt kombinert stue og kjøkken som vi hadde felles med et annet rom, men der sov det ingen

 
Dette bildet av U-bahnstasjonen under Unter den Linden er med for ordspillets skyld.


Fernsehturm er et landemerke. Først var det -- for at skolebarn og andre lett skulle huske det -- 365 meter høyt. Siden har blitt bygget på en ekstra mast som ødelegger hele dét poenget, men et imponerende tårn er det like fullt.

 
Her er Barnaby Pole fra Brewer's Berlin Tours. Han var vår guide i Berlin i nærmere fem timer. Den guidede turen var gratis i og for seg, men vi ble oppfordret til å gi i tips det vi syntes guidingen var verdt etterpå, og vi betalte med glede langt mer enn det vi på forhånd tenkte var rimelig. Barnaby var et sant oppkomme av morsomme og interessante historier og fakta om Berlin, og vi vil varmt anbefale en runde i byen med ham.


Dette er et slikt minnesmerke. Antagelig var det for krigen, men her jeg sitter nå er jeg faktisk ikke helt sikker. I alle fall er det sikkert at over statuen er det et hull i taket, hvorigjennom regn eller snø faller på statuen hvis det regner eller snør. Når det er fint vær, lyser solen inn i rommet, som på dette bildet.

En reiserute

Flere bilder kommer. Her er imidlertid reiseruten, vist på et elektronisk kart. (Ha litt tålmodighet, så vises reiseruten etter hvert.)

Vis større kart

Ungdommelig glede

I kveld grillet vi mat og spiste den på verandaen. Brått hørte vi snerring ute i gaten. Det viste seg å være en ung gutt som gikk og lyttet til black metal på mp3-spilleren sin, og stemte i og sang med. Jajamen.

Europa

Det var uten tvil veldig mange av dere som stusset over at det var veldig taust på denne bloggen i juni. Poenget med det var at kjeltringer og fanter ikke skulle forstå at vi var på ferie i hele fire uker. Hvis det hadde lekket ut at vi reiste på Interrail, ville vi sikkert kommet hjem til et hus hvor mange av våre eiendeler var borte eller ødelagt.

Men nå er det i alle fall meningen at dere skal få lide dere igjennom utvalgte episoder, av og til dokumentert med fotografisk materiale, av vår reise sørover i Europa. Kanskje jeg kommer til å benytte meg av moderne teknologi som elektroniske kart og greier, men i kveld blir det bare et par bilder.


Turen startet i Fredrikstad. En av mange fine egenskaper med toget er at jernbanestasjonene som regel er plassert i byen. Her ser dere meg peke i retning Halden/Göteborg.



Dette er min kone og meg i Lübeck. Vi var på besøk hos våre gode venner Liv og Alexander, som bor der. Det vil si, Alexander bor der fast, og Liv bor der midlertidig mens hun har praksis hos en veterinær der. Veterinær(student)er har forøvrig mange artige historier å fortelle.


Verboten für Hunde!


Brandenburger Hans! Brandenburger Per? ...Tor, ja. Han var det!

Fortsettes...

Angrep fra kjelleren

For tre uker siden, mens vi var på ferie, var det oversvømmelse i kjelleren. Vannet hadde stått 10 cm oppover veggen, og vi hadde en god del ting der som ble ødelagt. Heldigvis har jeg en snill søster som tok hånd om kontakt med sanerings- og takseringsfolkene, og vi kunne kose oss videre i Wien, Venezia osv. og glemte problemene hjemme.

Men i natt regnet det kraftig igjen, og la meg pent si at avløpsanlegget ikke er riktig dimensjonert. Denne gangen kom vannet veldig mye høyere opp. Så høyt, faktisk, at selv om nesten alt var ryddet vekk fra kjellergulvet, nådde vannet til hyllen hvor det som hadde overlevd forrige flom var lagret. Tørkemaskinen fra forrige gang sto fremdeles og gikk, og den må sikkert stå og gå noen uker til.

London.

Vi tok 1. mai-toget til Rygge, og derfra fløy vi til London. For 500 kroner natten fikk vi bo på Hiltons hotell i Islington, et kvarters gange nord for Barbican. Den luksuriøse frokosten var dog ikke inkludert. Dette kuppet gjorde vi ved hjelp av nettsiden Hotwire som skaffer billige hotellrom ved å bruke forretningshoteller i helgene og turisthoteller på ukedagene. Du får ikke vite nøyaktig hvilket hotell du havner på før du har betalt, men de opplyser om standard og beliggenhet. Fine greier.


Tower Bridge (detalj)


Kongelig vakt.


Pelikan i park. Når den ikke poserte, spradet den.


Marianne, ventende på trapp like ved hotellet. Mens jeg kjøpte en vase, hentet hun passene som vi hadde glemt igjen i safen i hotellrommet på avreisedagen. Når jeg tenker meg om, er det noe rart med den setningen, og da sikter jeg ikke til grammatikken.

Mer enn det er rimelig å forvente

Klokken 00:30 natt til torsdag, våknet vi av telefonen min ringte. Nummeret var ukjent, og da tenkte jeg det var en feiloppringning og lot det ringe til den automatiske telefonsvareren overtok. Netcom har fleksibelt nok latt det være mulig å la det ringe hele 30 sekunder før det skjer, og derfor fikk jeg raskt en sms med oppfordring om å lytte til en melding.

En dame hadde ringt og sa på gebrokken norsk at hun hadde funnet lommeboken min med mange penger i da hun gjorde rent i toget som sto i Halden. Hun tok ikke telefonen da jeg forsøkte å ringe tilbake, slik at jeg fant ut at det var best å foreslå at hun kunne prøve å få sendt lommeboken med toget jeg skulle ta neste morgen. Klokken 04:10 svarte hun at det ikke lot seg gjøre fordi hun måtte hjem før det kom noen som kunne ta hånd om lommeboken. Hun fortalte at å sende den til hittegods i Oslo ville ta nesten en uke, men jeg kunne komme og hente den på kvelden når hun skulle på jobb igjen. To timer senere meldte hun at jeg sikkert trengte lommeboken for å ta toget til Oslo, så hun tilbød seg å ta bussen til Fredrikstad med den etter hun hadde levert guttungen i barnehagen.

Så mye styr var absolutt ikke nødvendig, siden jeg har månedskort og kan reise uten kontanter. Mitt forslag da jeg ringte (og dessverre vekket) henne på morgenen var at hun leverte lommeboken til Narvesen på jernbanen i Halden, så kunne jeg hente den på fredag. Det skulle hun gjøre, og hun sendte meg dessuten en melding da hun hadde gjort det.

På fredag dro jeg innom Narvesen på vei til kontoret i Halden. Damen i kiosken fortalte meg at det var aldri noen som leverte noe hittegods hos dem. Hun fastholdt dette etter min forklaring av situasjonen og sendte meg inn til kontoret til jernbanen, hvor lommeboken naturligvis ikke lå. Enda en gang forklarte jeg på Narvesen at jeg hadde bedt den hjelpsomme damen spesifikt om å levere lommeboken på Narvesen. Var det ingen andre steder hvor den kunne ligge? Nei, det eneste stedet var i hyllen hun sto bak. Renholdsdamen svarte ikke da jeg forsøkte å ringe og sende henne sms, og dermed var det bare å fortsette til kontoret med uforrettet sak.Ikke fikk jeg tak i henne i løpet av arbeidsdagen heller, og dermed dro jeg hjem med saken fremdeles like uforrettet. Det kunne jo hende det hadde vært en misforståelse om hvilken Narves i Halden det var snakk om.

Ut over kvelden ringte hun imidlertid tilbake. Hun beklaget at hun ikke hadde nevnt navnet på henne som tok imot lommeboken og ville kunnet forklare at den lå i en skuff i kiosken. Det var absolutt ikke feil Narves heller. Jeg takket veldig for hjelpen og sa jeg fikk dra og hente lommeboken lørdag eller søndag. På det tidspunktet var jeg helt overgitt over hennes hjelpevillighet. Hun ville ikke ta imot noen finnerlønn heller. Men toppen på kransekaken var da hun ringte et par minutter etterpå og hadde sjekket ut åpningstidene til kiosken i helgen.

I formiddag kjørte jeg til Halden og hentet lommeboken. En serviceinnstilt renholdsdame jeg vet om, skal få tilsendt en blomsterbukett på mandag.

Teknologi

Et aldri så lite teknologisk vidunder: En elektronisk armprotese.



Det står litt mer hos Wired.

Ord for dagen

Her er et ord du kan ha nytte av:

Posterioritere (v): Sette noe bak noe annet; mots. av prioritere denne saken vil vi p- høyt

Ja vi elsker II

I følge Aftenpoften har Ja vi elsker aldri offisielt vært kåret til Norges nasjonalsang. En musiker ved navn Stian Carstensen har laget en ny kandidat som han håper kan overta med tid og stunder. Hør den pompøse og morsomme toern selv her.

Newsgator, din venn

For deg som har mange blogger å lese, kan jeg anbefale www.newsgator.com. Det er en nett-tjeneste som lar deg samle all blogglesingen på ett sted. Du kan registrere hvilke blogger du ønsker å følge med på, og så laster den ned alle nye innlegg for deg slik at du kan holde deg oppdatert på ett sted. Kombinert med gratisprogrammet med det ukristelige navnet FeedDemon, har du alt du trenger for holde orden på et titalls blogger (jeg følger med på rundt 50 selv - skal ikke påstå jeg har problemer med å få tiden til å gå).

Overnattingsgjesten

I går dro vi til hovedstaden for å se hva den hadde å by på. Det viste seg at den kunne by på god mat, godt teater og fin utsikt.

For ikke å lete for lenge etter et spisested, dro vi like godt til restauranten som var tilknyttet hotellet, Restaurant Eik. (Altså, det var navnet på restauranten, ikke hotellet -- det ville skulle tatt seg ut om et hotell het Restaurant Eik. Hotellet het Savoy.) Eik er en restaurant med betegnelsen BIB Gourmand i Guide Michelin, det vil si god mat til en rimelig penge. Hvis jeg hadde vært en gourmand selv, kunne jeg gjenfortalt hva vi spiste. Nå må jeg nøye meg med å lime inn menyen og si at vår tre-retters middag (markert ved ikke å være i parentes) var helt fantastisk:

skalldyrsuppe - softshellkrabbe, urtesalat, hummermajones
(lettrøkt ishavsrøye - syltet shiitake, løk - fennikelkrem, blåskjellsaus)
svinenakke - på grønn asparges, risoni med parmesan, spicy choronsaus
(ukens utvalgte oster)
sjokoladefondant - kokos - lime mousse, carpaccio og sorbet av ananas, bringebærsaus

Deretter gikk turen i ualminnelig rask gange til Nationaltheatret hvor vi skulle se stykket Gjesten. Det hadde vi valgt ut på grunnlag av en god anmeldelse i Aftenpoften, men vi var ganske spente på om vi kom til å like det. Handlingen er: Sigmund Freud og hans datter beklager seg over situasjonen i Wien. Hun blir tatt til fange av Gestapo, og når hun er borte kommer en gjest inn gjennom Freuds vindu. Gjesten påstår han er Gud, noe det er vanskelig for Freud å tro. Han er tross alt ateist og dessuten ikke ukjent med psykiatriske pasienter som påstår litt av hvert. Freud kan dog tilby terapi til sin gjest, men han er ikke akkurat lett å kurere.

Det var fullt hus i teateret, og det med god grunn. Stykket var ganske enkelt kjempebra og vi følte oss skikkelig oppbygget da det var over.

Kvelden ble rundet av med en tur på Operaen. Man har veldig god utsikt over byen fra toppen av dette dyre og stilige byggverk.

Komplementærfarger

En diskusjon på Hvalers svaberg, mellom mine fettere og meg, om hva som er komplementærfarger, har nå fått sin løsning. Ingen tok feil og alle er glade. Simon og Harald påsto at rødt og grønt er komplementærfarger, mens jeg hevdet at rødt og grønt ikke er det. Wikipedia ga oss alle sammen rett -- det hele kommer an på hvilken fargemodell man går ut i fra. Jadda.

Slik konsert på Speilet

Vi var på konsert i går: TETT PÅ: Birkeland/Haltli/Sponberg - kammermusikk med fiolin, cello og trekkspill. Det var gøy med en fin blanding av klassisk og samtidsmusikk. For en som er litt fremmed for samtidsmusikk, funker det ganske bra å tenke seg at det er filmmusikk uten film.

Fotarbeid

Er det tre sett med pedaler i bilene til kjøreskoler for kjøreskolelærere?

Mamma fylte et rundt tall

 
Rundere blir det ikke: 64 = 2⁶. Som del-bursdagspresang tok vi henne med på konsert til Larry Normans minne på Røde Mølle, og tante Elbjørg ble også med. Jeg må si at de tok «nogen orntlie skranglefanta« (unnskyld hvis jeg staver Emil Nikolaisens dialekt feil nå) med godt humør. Emil og Ivar Nikolaisen med venner spilte Norman i støyrocktapning før pause, og etter pause tok familien Groth over med tolkninger som holdt seg mer trofast til originalene.


Jeg husker ikke helt hvilken plate dette kommer fra.


Ikke dette heller, for å være ærlig. Men det er en veldig fin sang. (Beklager at jeg ble litt betatt av noe så enkelt som en discokule i store deler av opptaket.)