10 februar 2006

Ringe

Lars Henrik ringte og spurte om vi skulle finne på noe. Uoppfinnsomt svarte jeg at vi kunne gå på kino og se München. Men vi vurderte kort også noen andre muligheter, for eksempel biljard, bowling, snøballkasting eller ringe på og stikke av. Først tenkte jeg at det er lenge siden jeg har spilt biljard og bowling, men det slo meg i samme øyeblikk at det er jo enda lenger siden jeg har lekt ring-på-spring. Og så fikk jeg i grunn litt lyst til å prøve det igjen. Det kunne vært utrolig festlig å fly ute, ringe på og springe og gjemme seg bak noe mens man sniktitter på et forvirret offer. Men jeg har blitt voksen og tør ikke det lenger. Dessuten kunne vi vel blitt anmeldt.

2 kommentarer:

Arvid Høidahl sa...

Hva slags oppdragelse er det du har fått, gutt?

Dag sa...

Tja. Si det, du.

Ihvertfall var jeg oppdratt slik at jeg ikke var ubetinget begeistret for den leken. Jeg husker spesielt en gang da jeg ikke ville være med på å ringe på hos naboen, selv om det ville være (og ble) en sikker suksess.