Flaks

Det var litt dårlig vær i morges, men jeg var som vanlig litt sent ute og måtte derfor sykle til jernbanen i stedet for å ta bilen. Selv om det er litt risikabelt å sykle når det er snø, hadde jeg ikke ventet å nesten bli påkjørt. Det vil si, det var jeg som var ca en halv meter i fra å kjøre i siden på en møtende bil som svingte inn rett foran meg.

Mine eminente forbremser reddet meg fra å treffe bilen, og min velutviklede balansesans reddet meg fra å ramle overende selv om sykkelen steilet på forhjulet. Kjære tid! sa jeg irritert. Bilen jeg holdt på å treffe, kjørte litt videre inn på veien den skulle, men i den grad en bil kan se nølende ut, gjorde den nettopp det. Jeg hadde dog ikke tid til å vente på noen unnskyldning og syklet raskt videre.

Det ble ikke mer dramatikk på veien til toget, bortsett fra at bakbremsen begynte å subbe inntil felgen. Da jeg kom frem, fant jeg ut at det var fordi hurtiglåsen til bakhjulet hadde løsnet. Aha, det er lett å fikse, tenkte jeg og gikk for å vente på toget. Tilbake igjen fra Halden etter jobb, ble jeg overrasket både over at jeg hadde latt sykkelen stå ulåst og at ingen hadde tatt den. Jernbanen er et risikabelt sted å ha sykler (og biler) i utgangspunktet, så jeg synes jeg var ganske heldig.

Siden jeg nettopp har blitt voksen, innser jeg at det hadde vært riktigere av meg å si til den uoppmerksomme bilisten at det gikk bra (og gi ham/henne en sjans til å si unnskyld) før jeg syklet videre. Og for dere som ikke helt tror på at jeg er blitt voksen, vil jeg bevise det ved herved å ønske meg sykkelhjelm til jul.