Himmelsk morgengave

Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.

Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.

En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.

Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.

Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.

Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen. 

Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.

Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.





I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.