Geitekillingen som kunne telle til ti
Da jeg gikk i barnehagen, leste jeg om geitekillingen som kunne telle til ti. Fra da og helt til nå, mer enn 20 år senere, har jeg lurt på hva det egentlig hjalp at killingen kunne telle. De var jo bare ti dyr som trengte å være med i båten uansett, og det ville ikke gjøre noen forskjell om de ble telt.
Nå har jeg gjort litt research (dvs. lest historien en gang til), og funnet ut at poenget var at hanen ble redd for at båten skulle synke når de kom ut på dypet, men ble beroliget av at geitekillingen kunne telle at de ikke var for mange i båten.
Noen av mine lesere vil nå påstå at jeg er utrolig treg som ikke har forstått det før nå, men jeg mener fremdeles det er noe galt med hele eventyret. Jeg mener hanen var en utrolig dum skipper og langt i fra noen Arkimedes. Han mente at båten bare hadde plass til ti passasjerer, enten de var kyr eller katter. Og enda verre: han skjønte ikke at når båten først klarte å bære alle ombord uten å synke, ville den fortsette med det selv om vannet ble dypere.
Det sier litt om hvor enkelt det er å skrive barnebøker. Her snakker vi om en bok med et syltynt plot, som selv en seksåring kan gjennnomskue, om en hane som må ha fått skippersertifikatet sitt sammen med Røkke, og likevel har Prøysen altså skrevet en klassiker.