Demokraten Fail

Noen glemte å gjøre jobben sin i gårsdagens Demokraten:
 


Flere feil på failblog.org.

Himmelsk morgengave

Min kone ga meg verdens nest kuleste morgengave: Et fallskjermhopp! (Bare fallskjermkurs kunne vært kulere.) Vi har gjort så mye annet siden vi giftet oss at det har drøyet litt før jeg fikk løst inn gaven. Marianne ville selvfølgelig også hoppe, og på lørdag tok vi til slutt turen til Østre Æra flyplass, like ved Rena.

Hva skal vi så si til dette? Først måtte vi vente noen timer på godt vær, for det regnet da vi kom. For å drøye tiden, tok vi turen til Rena sentrum og spiste boller og Mr. Freeze. Da været begynte å klarne, tok vi veien tilbake til flyplassen igjen, og i samme stund ringte fallskjermklubben og ville ha oss på plass så snart som mulig.

En halvtime senere fikk fikk vi en kort instruksjon: Smil, hold hodet bakover i det vi hopper og skyt hoftene fremover. Aller viktigst var det å smile. Som den interesserte leser senere vil se, kom smilingen nærmest av seg selv.

Flyet hadde plass til ca. ni personer, men vi klarte å presse inn ti. Marianne og jeg var behørig spent fast i hver vår instruktør, og som de siste hopperne fikk vi sitte på en benk. På gulvet ved siden av oss satt et knippe fallskjerm-elever stuet sammen.

Å hoppe var slik: På vei oppover til 12.500 fots høyde, var det bare kult å tenke på at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm. Ca. på 8.000 fot begynte jeg å få sommerfugler i magen. Mens instruktøren min spente fast de siste punktene og strammet remmene, tenkte jeg på at det var han som hadde fallskjermen. Det var jo ingen grunn til å tvile på at han gjorde alt ordentlig, men uansett ville det ikke være noe problem for ham hvis jeg skulle løsne.

Da vi kom opp til hopphøyde og flydøren ble åpnet, gikk det virkelig opp for oss hvor unaturlig og feil det føltes å skulle hoppe ut i tomme luften. Synet av de første hopperne som slengte seg ut, understreket den naturstridige situasjonen. 

Men på det tidspunktet var det ingen vei tilbake, fastspent i hver vår instruktør som vi var. Instruktøren min gikk til døren med meg hengende på og satte seg (oss) på kanten. Frykten steg et lite hakk til, og så stupte vi ut i ingenting. Da vi stabiliserte oss, ble redselsen erstattet av jubel og den utrolig herlige følelsen av å falle uten å lande.

Etter 45 sekunder i fritt fall, åpnet instruktøren fallskjermen. Det var ikke noe kraftig rykk, vi bremset bare opp. Så fikk jeg lov til å styre selv og svinget rundt for å nyte utsikten. Vi dalte gjennom en sky og så overtok instruktøren kontrollen igjen og landet.





I bilen på vei hjem, kjørte jeg ekstra rolig for ikke å la meg rive med av det som sikkert var mange desilitre med adrenalin i blodet mitt.

Tredje gang

 

Det spesielle med denne kummen nesten nederst i Christianslund Allé er at vannet renner ut av den, mot normalt inn. Forestill deg nå de avløpene som ligger lavere enn kummen i samme gate.

Denne gangen tror jeg vannet bare nådde ca 50 cm opp i kjelleren vår.

En pølsereise (Krakow)

I tillegg til å være en kakereise gjennom Europa, var min ferie (her snakker jeg kun for meg selv) også en pølsereise gjennom Europa. I Krakow hadde de sin egen Krakowpølse som Liv og Alexander anbefalte. Den var verdt hver zloty. Forøvrig spiste jeg naturligvis wienerpølse i Wien og flere bedre pølser i Roma og andre steder.

 
På tallerkenen: Krakowpølse og croquetter.

 
Nok en polsk spesialitet til forrett: Leverpostei, brød og smult!

 
Et blikk ned i mellom trappene ned saltgruvene utenfor Krakow. Heldigvis fantes det en heis som vi tok opp igjen. Og heldigvis hadde vi ikke klaustrofobi, ettersom heisen var uvanlig trang, den var uten lys og den var den eneste tillatte veien opp.


En mann laget av salt. Han forestiller en gruvearbeider som bruker en lykt på en lang stang for å tenne på eksplosiv gass som fantes i gruvene.

Skidzin - Oswiecim

Disse bildene er fra Polen. Marianne har lenge ønsket seg å se Auschwitz, og nå hadde vi muligheten. Det er litt vanskelig å oppsummere et besøk i Auschwitz. På toget til Polen delte vi sovevogn med to korrespondenter som skulle til Ukraina. Den ene av dem var en tørst og livlig fyr, og den andre, som var litt mer alvorlig og ikke så tørst, sto mest utenfor kupeen og røkte. Røkeren spurte oss om det var så viktig å se Auschwitz. Han hadde hatt en slektning som døde der, men hadde ikke lyst til å dra og se den. Det var ikke så rart, men for oss som ikke har noe direkte forhold til menneskeutryddelsen som foregikk i konsentrasjonsleirene, tror jeg det er viktig å huske hva som skjedde.



En tørst og livlig fyr. Hans litt mer alvorlige reisekamerat var ikke tilstede da bildet ble tatt.


Vi bodde på et sted som het Agroturystyka Oswiecim, et fint herberge med tilhørende restaurant som ble drevet av en hyggelig familie. Etter en del bytrasking var det kjempedeilig å bo noen dager på landet og slappe av med bading i elv og lesing av bøker.


Hvis man vil vaske tøy i en vask når ikke det er propp i vasken, kan man fylle en plastpose med vann og vaske tøyet i den.


Mellom Marianne og huset ligger det en bok som hun leser i.


For meg var denne ferien en kakereise gjennom Europa.

Eiendomsmeglere

Hva gjør man hvis man som huskjøper er misfornøyd med eiendomsmegleren som selger deg huset? Mens vi var på jakt etter ny bolig, kom vi en gang over et hus som vi hadde lyst til å kjøpe. Megleren som hadde visningen var av «selgertypen», du vet en slik som prøver å overbevise deg om at dette er akkurat det du vil ha. (Merk at jeg prøver å formidle en påtrengende følelse nå.) Da jeg la inn bud på det huset, var det derfor til tross for meglerens anstrengelser, absolutt ikke på grunn av dem. Det huset ble uansett for dyrt og noen andre kjøpte det. Men deretter la jeg alltid merke til om navnet til den megleren sto i husannonsene, for da ble hele huset uinteressant.

Da vi var på visning i huset vi nå har kjøpt, fikk vi en annen meglervariant. Da stilte vi helt vanlige spørsmål, men megleren kunne ikke svare. Det ga en dårlig følelse, men ikke så dårlig at vi lot være å by. I etterkant har det vist seg at megleren tilbakeholdt opplysninger om at det hadde vært oversvømmelse i kjelleren fem år tidligere. Spørmålet melder seg om han gjorde det med vilje, men la oss anta at han ikke hadde fått vite om problemet. Uansett stiller det ham i et dårlig lys, for hvem er det ellers som skal sikre for at vi som kjøpere får såpass kritisk informasjon?

Dette er såpass alvorlig at vi kommer til å forsøke å få erstatning for det som oversvømmelsen i kjelleren har kostet oss. Men den største ulempen, at vi i en ukjent periode fremover ikke kan være særlig sikre på at ting står trygt i kjelleren, den er det sannsynligvis ikke mulig å tallfeste og få noen erstatning for. Det er det ikke så mye å gjøre med.

Men tilbake til innledningen: Hva skal man egentlig gjøre når man er interessert i et hus, men husets eier har valgt en megler vi ikke stoler på? Megleren skal jo egentlig ta vare på våre interesser også, men har han egentlig noen incentiver til det?

Å la være å komme på visning er ikke en helt tilfredsstillende løsning. Det kan sikre at vi unngår et hus vi ikke vil ha, men kan også gjøre at vi går glipp av et hus vi vil ha. Skulle jeg komme på en visning hvor jeg får følelsen av at megleren er dårlig, vil jeg kanskje si i fra til dem som selger at jeg er interessert i huset, men ikke med den megleren.

Bilder fra Berlin

Jeg har lyst til å vise noen flere bilder fra Berlin. Slik er det der:


Vi kan anbefale Circus Hostel, som er et bedre vandrerhjem. Muligens var det det dyreste stedet vi overnattet, men rommet vårt var tilsvarende stilig. Det var et slikt kombinert stue og kjøkken som vi hadde felles med et annet rom, men der sov det ingen

 
Dette bildet av U-bahnstasjonen under Unter den Linden er med for ordspillets skyld.


Fernsehturm er et landemerke. Først var det -- for at skolebarn og andre lett skulle huske det -- 365 meter høyt. Siden har blitt bygget på en ekstra mast som ødelegger hele dét poenget, men et imponerende tårn er det like fullt.

 
Her er Barnaby Pole fra Brewer's Berlin Tours. Han var vår guide i Berlin i nærmere fem timer. Den guidede turen var gratis i og for seg, men vi ble oppfordret til å gi i tips det vi syntes guidingen var verdt etterpå, og vi betalte med glede langt mer enn det vi på forhånd tenkte var rimelig. Barnaby var et sant oppkomme av morsomme og interessante historier og fakta om Berlin, og vi vil varmt anbefale en runde i byen med ham.


Dette er et slikt minnesmerke. Antagelig var det for krigen, men her jeg sitter nå er jeg faktisk ikke helt sikker. I alle fall er det sikkert at over statuen er det et hull i taket, hvorigjennom regn eller snø faller på statuen hvis det regner eller snør. Når det er fint vær, lyser solen inn i rommet, som på dette bildet.