Kamera på vei

Ja ja, kjære lesere. I tillegg til en mer hyppig og fyndig oppdatering har dere vel savnet bilder på denne bloggen. Som tidligere nevnt har mitt trofaste Canon PowerShot S45 tatt kvelden. Det har tålt mye juling, men til slutt gikk linsedekselet i stykker. Etter mye og om men har jeg nå bestemt meg for hva som skal være dets efterfølger. I forhold til hvor mye tid som har gått med, tror jeg faktisk dette valget er omtrent like viktig som da vi fant vår nye bolig.

Det som avgjorde valget, var følgende: Jeg ville ha et lite kamera (mindre og lettere enn mitt forrige), god lysfølsomhet, gjerne med bildestabilisering, mulighet for manuelle innstillinger, rask seriefotografering, ikke for mange megapiksler, samt en pris på rundt 2.500,-. Da jeg ble gjort oppmerksom på Nikon P5000, kom i tillegg ønsket om rask autofokus inn i bildet.

For den svært interesserte leser, viser denne tabellen hos dpreview.com en sammenligning av kameraene jeg syntes var interessante.

Og valget? Det falt på Canon IXUS 800 IS. Det er lite, relativt rimelig, har 6 megapiksler, raske seriebilder og bildestabilisering, men mangler en del manuelle innstillinger jeg egentlig ønsker. Fujifilm FinePix F30/31fd/40fd har bedre lysfølsomhet og fokuserer automatisk på ansikter, men tar maksimalt tre bilder i serie og er vanskeligere å stille manuelt. Nikon P5000 har flere megapiksler (men visstnok med god kvalitet), langt bedre muligheter for manuelle innstillinger og attpåtil sko for blitz, men faller igjennom på autofokus (i følge hva jeg har lest) og er dårlig på seriebilder. De nyere IXUS-kameraene tilfører ikke noe jeg vil ha, bare flere megapiksler (som vanligvis ikke fører til bedre bildekvalitet uansett) og noen fancy funksjoner jeg neppe kommer til å savne.

Hvorfor har ikke etikk-professorer bedre oppførsel?

Filosofen Eric Schwitzgebel funderte på om de som underviser i etikk har bedre moral enn andre. Dengang ei:

"At a recent philosophy conference, [Eric] offered chocolate to anyone who filled in a questionnaire asking whether ethicists behaved better than other philosophers.

It wasn't long before an ethics professor stole a chocolate without filling in a questionnaire. (This reminds me of a famous psychology study that found that trainee priests on their way to give a talk on 'The Good Samaritan' mostly ignored someone in need if they were in a hurry!)."

Som det heter: Those who can't do, teach. Mer om saken kan leses på denne bloggen: Mind Hacks: Why don't ethics professors behave better?

Moro mens man venter

Akkurat nå er jeg i Oslo for å kjøpe nytt fotoapparat. Det er artig å ha en mac å leke med mens man venter.

Hos kjøpmannen

Verden går jammen fremover. Hos den lokale kjøpmannen idag, var det en kunde foran meg i køen som ikke hadde dekning på sitt betalingskort (kunden altså, ikke køen). Naturligvis forberedte jeg meg på å måtte vente en stund mens kassadamen (i dette tilfellet en gutt) gjorde ett eller annet for å annulere kjøpet mens den uheldige kunden foran meg gikk for å sjekke kontoen i nærmeste minibank. Men til min overraskelse slapp jeg det. Kassadamen (fremdeles en gutt) begynte å dra mine varer foran LASER-strålen som registrerer varene (er ikke fremtiden fantastisk? ikke bare kan gutter være kassadamer, men man bruker LASER-stråler i helt vanlige kolonialforretninger).

Dette fascinerte meg, og jeg forhørte meg med gutten om hva han hadde gjort. Han hadde trykket på en knapp som gjorde at den forrige kundens handel ble lagt til side, og da kunne han fortsette med neste kunde (meg) og gå tilbake til den forrige kunden senere. Denslags var ikke mulig da jeg var kassadame for noen år siden.

I den forbindelse tillater jeg meg å mimre litt. Ettersom Sandra har kommet med noen beklagelser over sine kunder, tenkte jeg å nevne et par frustrasjoner fra min tid. Mange er nok like ennå:

• Alle kunder kommer med de samme morsomhetene. Hvis man må vise dem hvor en vare befinner seg, sier de «Det første man blir blind på er øya», og hvis strekkodeleseren ikke registrerer en vare, sier de «Er den gratis?» Til det siste pleide jeg å forsøke å overgå dem i å være absurd ved å påstå at varen jeg hadde foran meg var utsolgt. Ingen lo noensinne av det.
• Kunder som klager på at bæreposer koster penger. Hvis man vil spare de ørene, er man fri til å ta med seg sine egne bæreanordninger.
• Kunder som stabler varene i hauger på samlebåndet.
• Etc.

For mer kundefrustrasjon, se haderkunder.dk, hvor danske butikkansatte lufter sin vrede.

Sove på jobben

Å arbeide som forskningsobjekt på et søvnlaboratorium må være en drømmejobb.

Opera er min venn

Ett av mine favorittprogrammer er Opera, en nettleser som blir stadig bedre. To ting jeg ikke helt klarer meg uten er reklamefilteret og musgestikulering. Reklamefilteret gjør at jeg nesten ikke ser noe av all den distraherende og plagsomme reklamen som er rundt omkring på Det verdensomspennende internettet. Musgestikulering vil si at jeg kan holde inne høyre musknapp og vifte med musen på forskjellige måter, og så gjør Opera det jeg vil, for eksempel gå til forrige eller neste side, eller fjerne siste del av internettadressen. Hver gang jeg bruker en annen nettleser som ikke har musgestikulering føler jeg meg handicappet.

Et par nye ting som kom i siste utgave er en nummerskive som dukker opp når man åpner en ny fane (ja, for man vil vel ikke ha et nytt vindu for hver eneste webside man vil veksle mellom, vil man vel?), hvor man kan legge inn ni favorittsider. Det som gjorde meg så fornøyd at jeg ble nødt til å skrive til dere om det, var at man kan «lagre» søkefelt på websider ved å høyreklikke på dem.

Denne kjekke funksjon gjorde at jeg kunne lage en ny, kjekk funksjon i Opera, nemlig å vise Postscript-filer. Av og til får man bruk for å lese noe som er lagret som Postscript (for de uinnvidde kan vi si det er en gammel variant av Acrobat eller PDF-filer). Jeg har ikke noe program som kan vise de filene på min PC, men det finnes en webside som kan gjøre det for meg her: http://view.samurajdata.se/. På den siden er det et felt hvor man skriver inn web-adressen til en postscriptfil for å få filen vist som et bilde.

Hoi, tenkte jeg da jeg så feltet, et søkefelt kan jo lagres nå. Dermed høyreklikket jeg på det, valgte å lagre og vips kom det opp et vindu hvor jeg kunne skrive en forkortelse for «søket». Dobbelthoi! tenkte jeg og skrev «ps». Og vips, neste gang jeg trenger å se på en postscriptfil, kan jeg bare kopiere adressen, gå til adresselinjen i Opera og skrive «ps adresse» for å gjøre det. Jajaja. For en glede.